Hmmm ...? tenkte jeg der jeg satt og leste Hamar Arbeiderblads sak om at Hamar Ap hadde skrevet leserinnlegg for å få Mjøssykehuset nærmere Hamar enn Moelv. «Det reiser seg tvil om beslutningsgrunnlaget når styreleder Svein Gjedrem ber om ytterligere informasjon», utdypet Ap-lederen til avisa.

Jeg gikk tilbake til notatene mine fra møtet denne observasjonen måtte være basert på. Derfra kunne jeg ikke tyde noe som tilsa at Gjedrem selv ba om noe som helst. Men som styreleder var det selvfølgelig han som skrev ned styremedlemmenes spørsmål og ønsker til det endelige saksframlegget.

I mitt hode er dette fakta, fordi det var dette som skjedde. Om jeg dessuten skal tillegge min mening om det som skjedde, er den helt bestemt at det ikke i dette møtet var Gjedrem som uttrykte tvil, verken om beslutningsgrunnlaget eller plasseringen av Mjøssykehuset på Moelv.

I mitt hode er dette fakta, fordi det var dette som skjedde.

Men for Hamar Ap har det som skjedde i møtet blitt til et argument mot Mjøssykehuset på Moelv. Tilsynelatende basert på den oppfatning at når styrelederen er kommet i tvil, han som var så sikker i sin sak, må det jo være noe som er gæli med beslutningsgrunnlaget?

Altså, når støvet har lagt seg etter denne forbannede sykehussaken, må vi sette oss ned og finne ut av hvordan dette kunne skje; hvordan fakta kunne se så forskjellig ut fra øst og vest. For er vi ikke ute å kjøre både folket, den offentlige debatten, den fjerde statsmakt – ja, selve demokratiet, hvis vi har rotet med tilliten til at det finnes en felles sannhet i form av faktum?

Det var da fryktelig pompøst og høystemt, tenker du nok nå. Er det så farlig, da? Handler ikke politikk i bunn og grunn om å vri og vrenge på fakta?

Nei. Det handler om å diskutere seg fram til hva flertallet mener er de beste løsningene, basert på et felles faktagrunnlag. Det er i prosessen dit man helst skal anstrenge seg for å se saken fra ulike vinkler, for dernest å systematisere argumenter, som til sammen til slutt gir overvekt for én løsning, på den individuelle, subjektive vekta. Men denne prosessen svikter allerede i fundamentet dersom fakta er feil.

Nå mener jeg virkelig ikke at det nevnte eksempelet kan sammenliknes med det vi med store øyne nå i lang tid har sett skje i USA. Men i det større bildet over there er det blitt svært tydelig hva et sviktende felles faktagrunnlag kan bety. En som forholder seg til Fox News' nyhetsvinkling og en annen som tar seg råd til å holde CNN, får to diametralt forskjellige syn på hva som skjer her i verden, og hvorfor det skjer. Folk blir selvsagt forvirret når offentligheten holder seg med minst to ulike sett av fakta. Ikke minst i et landskap der verdens mektigste mann, den ultimate autoritet, i tillegg juger så det renner av ham. Fortsatt sier en ufattelig stor andel at de tror på de grunnløse påstandene om storskala valgfusk. 6. januar 2021 vil for alltid stå som en kølsvart dag i historien.

Folk blir selvsagt forvirret når offentligheten holder seg med minst to ulike sett av fakta.

Vi er selvsagt ikke der. Men det er noe i avisspaltene, kommentarfeltene og den offentlige debatten som kan være helt forskjellig fra den ene kommunen, regionen og landsdelen til den andre. Det er påfallende, og egentlig ganske urovekkende her i vårt fredelige, lille hjørne av verden.

Selv kjente jeg veldig på det da Hamar og Stanges ordførere hadde invitert til folkemøte i Hamar kulturhus i desember i fjor. Hele møtet handlet om hvorfor Mjøssykehuset burde ligge i et Hamar i vekst. Autoritetene ble akkompagnert av ei nidvise fra byrevyens skuespillere, om hvordan ingen utenfra unner Hamar noe som helst. Til forveksling lik en alle-er-ute-etter-meg-retorikk vel kjent fra populismen.

Jeg satt igjen med et sterkt inntrykk av at flere gikk fra dette møtet i den tro at det var et alternativt at Mjøssykehuset havner på Hamar. Selv om Helse Sør-Øst for lengst hadde vedtatt at om det bygges et Mjøssykehus, skal dette skje på Moelv. Dette var og er fortsatt fakta.

Les også

Det Busterud ikke sier

De færreste har tid og tålmodighet til å lese gjennom alt underlaget i sykehussaken, har oversikt over de ulike vedtak og vendinger gjennom en liten evighet, eller har klart for seg beslutningsstigen i en slik prosess. Det stiller store krav til de som tar ordet i debatten, til at vinklingene vi velger er mulig å finne igjen i de mange fakta som gjennom 20 år og behandling på flere nivåer er stablet hulter til bulter i beslutningsgrunnlaget. Fordi det er vi som påvirker opinionen. Det er et stort ansvar.

Sykehusdebatten er egentlig et grelt eksempel på den nye debattformen, som ikke lenger er en form for samtale hvor deltakerne reflekterer over det andre sier før de svarer. I stedet har man på forhånd og tilpasset de forskjellige medier, øvd inn snertne formuleringer eller poenger som skal avleveres – uansett hva spørsmålet er. Målet er ikke det klassiske retoriske utgangspunktet om å prøve flytte på noens standpunkter, men heller å hamre løs på andres troverdighet – for på den måten å styrke sin egen posisjon – og kanskje argumentasjon, overfor de den enkelte definerer som «sitt» publikum.

Det er trist at politikk om store spørsmål og samfunnsendringer reduseres til underholdning.

Dette er ikke diskusjon, det er underholdning. Det er trist at politikk om store spørsmål og samfunnsendringer reduseres til underholdning. Og det bygger opp under en esende polarisering, som jeg mener vi helt klart ser også i kommentarfeltenes skittkasting mellom mjøsbyene.

Dette er kun min mening, og altså ikke et faktum. Men jeg skriver det likevel, i håp om at du kan fundere litt på det etter at jeg nå har lagt fram en subjektiv mening, en følelse om du vil. Fordi dette skremmer meg, ganske enkelt. Og jeg tror vi må ta litt ansvar alle sammen. Gidde å sjekke om det finnes relevante fakta, og så faktisk forholde oss til dem. Ethvert spill har jo regler. Når noen jukser, er det opp til resten å gjennomskue det. Ellers blir resultatet manipulert.