Gå til sidens hovedinnhold

Når fagbevegelsen er sterk, lykkes Norge

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I Innlandet står fagbevegelsen sterkt. Det bør vi være glade for. Ikke bare glade, men også takknemlige. Og særlig bør vi takke fagbevegelsen.

Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) har undersøkt hvordan det har seg at Norge gjør det så mye bedre enn mange andre land? Svaret er kollektive forhandlinger og sterk fagbevegelse! Dette er altså ikke min påstand som Ap-mann, det er noe OECD har slått fast som et faktum.

OECD konstaterer dermed noe en del av oss på venstresiden har visst lenge, og som de fleste på høyresiden har fornektet like lenge: Vi tjener på sterke fellesskap. På kollektive løsninger. På at arbeidsfolk ikke står alene overfor arbeidsgiveren. Vi tjener på det som enkeltmennesker, men vi tjener også på det som fellesskap, som bedrifter og som samfunn.

Høyresiden har alltid hatt et problematisk forhold til fagforeninger. Ved interessemotsetninger mellom arbeidstakere og arbeidsgivere, har de konsekvent valgt sistnevnte. Selve kronargumentet fra de blå er at sterke fagforeninger presser opp lønningene og dermed svekker konkurransekraften.

OECD knuser høyresidens myte. Sterke kollektive organisasjoner for arbeidstakerne, fagforeninger, og for arbeidsgivere, som NHO og Virke i Norge, er bra for arbeidsmarkedet, viser OECDs forskning. Det gir høyere sysselsetting, lavere arbeidsledighet og enklere innpass til grupper med utfordringer.

Nøkkelen er det som i Norge heter trepartssamarbeidet. Altså fagforeninger, arbeidsgivere og staten.

Når OECD – som ikke akkurat er sosialister – slår fast dette, er det grunn til å lytte. For her ligger det viktig kunnskap om hvordan vi skal lykkes også i framtida.

Den norske modellen med en sterk fagbevegelse, sikrer et sterkt mandat for å forhandle lønn på vegne av medlemmene. Svekkes fagbevegelsen, svekkes også mandatet. Da er de kollektive lønnsforhandlingene i fare.

I land der lønnsforhandlingene IKKE er kollektive, fungerer arbeidsmarkedet dårligere. Arbeidstakerne får det dårligere. Men også bedriftene og det store samfunnsfellesskapet svekkes. Det blir mindre lønn og større forskjeller. Bedriftenes konkurransekraft svekkes. Verdiene som skapes i samfunnet fordeles skjevere.

Høyre, Frp, KrF og Venstre i regjering har gjort et «mer fleksibelt arbeidsmarked» til sin kampsak. Dette er en farlig vei å begi seg inn på. I stedet for mer midlertidighet og svekking av fagbevegelsen, bør Norge velge den motsatte veien. Fortsatt faste ansettelser, fortsatt sterke fagforeninger, fortsatt full lønn ved sykdom og fortsatt skattefradrag for fagforeningskontingenten er vinneregenskaper ved det norske arbeidslivet.

Høyresiden må våkne opp av sin ideologiske dvale, og tenke nytt. Det er ingen mening i å bygge ned det som av OECD pekes på som en av verdens mest velfungerende måter å organisere arbeidslivet på.

Kommentarer til denne saken