Gå til sidens hovedinnhold

Når en ung gutt svarer at for han er det ikke verre å dø enn å leve – da må vi virkelig stoppe opp for å bidra til å finne andre svar

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er Fredrik Lykken i politiet som forteller om denne gutten i et oppslag i OA 12. februar om den økende rusbruken blant ungdom i Gjøvik-området. Gutten blir spurt om han ikke er redd for å dø i og med han allerede bruker tunge rusmidler. Og svaret er som i tittelen.

Vi kjenner til problemstillingen, vi har fått den presentert i politirådet med jevne mellomrom, og tydeligere det siste året. Barn og unge er av de som er mest berørt av alle tiltakene vi har måttet ha som følge av pandemien. Isolasjon, ensomhet, passiv fritid ser ut til å få noen konsekvenser vi som samfunn og som medmennesker må ta på største alvor. Covid-19 har gitt en sterk bivirkning – utenforskap.

Når vi får vite at ungdommene som sliter blir yngre, de blir sykere, de ruser seg mer og de selvskader seg mer er det grunn til ikke bare å rope et varsko, det er grunn til å bry oss om våre medmennesker alle sammen.

Holdningene i samfunnet til alkohol og rusmidler er i endring. Vi ser en klar holdningsendring i retning av å akseptere mer bruk, vi ser at ulike rusmidler er godtatt i miljøer der det tidligere var klare grenser mot for eksempel cannabis. Forståelsen for at rusmisbrukere ikke skal straffes, men få behandling og oppfølging har også nå bred oppslutning. Men at samfunnet har erkjent at rus ikke er et kriminalitetsproblem alene som kan løses gjennom straff, betyr ikke at rus har blitt mindre skadelig. Det betyr ikke at alkohol til ungdom under aldersgrensen er greit, at hasj er ok, eller at dop på treningssentre blir et naturlig tilskudd til treningen.

Det kan synes som om erkjennelsen om behandling, ikke straff, medfører mer aksept. Kombinert med en medievirkelighet hvor det ikke er uvanlig å se og høre omtale av rusbruk i miljøer og kontekster som kan virke rekrutterende – ikke avskrekkende – ser vi at dette gir økt rusbruk i noen miljøer og hos noen utsatte unge.

For veldig mange av disse ungdommene handler det om en følelse av ikke å høre til, mangel på et sosialt fellesskap. Dette er ikke nytt, det kom ikke med pandemien, men det har forsterket seg i denne perioden. Og selv om samfunnet nå åpner opp igjen, tilbudene og aktivitetene er i gang igjen er det noen flere som har havnet på utsiden av dette enn før.

Vi skal som kommune, som et fellesskap, ta tak i dette. Det er heldigvis mange dyktige ansatte i ungdomsseksjonen, lærere og miljøarbeidere på skolene som har blikket rettet mot å fange opp at noen sliter. Vi samarbeider godt med det forebyggende teamet hos politiet. Men det lokalsamfunnet rigger til av ressurser og tiltak er ikke tilstrekkelig.

Hvordan og hvem vi inkluderer rundt våre barn er viktig. Samtalene vi har rundt middagsbordet setter spor. Klarer vi som foreldre og andre voksne å bygge nettverk rundt ungene og ungdommene som fanger opp sosial utestenging?

Tenker vi i det hele tatt på i en travel hverdag at våre barn skal bry seg? Og sier vi til dem hvorfor?

Har vi toleranse for annerledesheten? Møter vi ungdommene med nysgjerrighet på hvordan de har det, hva de driver med, hvem de er sammen med? Finner vi balansegangen mellom å være tydelige rollemodeller med tydelige holdninger samtidig som vi skaper tillit og rom til åpenhet om hvem, hva og hvordan ungdommene tilbringer tiden sin?

Det er mange spørsmål som vi må finne svar på. Alternativet til å møte denne utfordringen er dessverre at veldig få jobber med å stoppe økningen av rusbruk. Vi kan se uønskede fatale konsekvenser. Normene i samfunnet, hva som er akseptert og ikke, kan ikke settes bort til ulike team av offentlig ansatte. Det er et dugnadsarbeid med oss alle som deltakere.

Å være foreldre er en krevende øvelse, ikke minst på dette området. Men med felles engasjement for å gjøre en forskjell for disse ungdommene tror vi at vi kan lykkes.

Det er klokt å gjøre noe sammen.

Kommentarer til denne saken