Man kan få massevis av gode tilbakemeldinger, men likevel huske best den ene som var negativ. Slik er menneskesinnet ubarmhjertig. I dag får vi i tillegg hjelp til negativ forsterkning av algoritmene, som gjerne fremmer reaksjonsutløsende innlegg. På den måten har vårt sosiale medieliv gitt kverulantene en ropert. De blir uproporsjonalt synlige i nyhetsfeeden.

Det gjør at vi kanskje tenker at disse negative stemmene er flere og sterkere enn de er, fordi de er til stede i den daglige scrollen, uansett hvor vi er.

Men om man teller hvor mange som faktisk deltar i diskusjonen i noen av rommene for slikt, er de ikke mange, sett opp mot hvor mange følgere sida, gruppa eller forumet faktisk har. Følgere som kanskje mest av alt følger for underholdningens skyld. La oss for anledningen kalle dem «den tause majoritet». De som ikke ofte føler at de må like, hate eller mene noe som helst om det som strømmer forbi øynene i scrollen. De er innmari mange.

Ta for eksempel OAs Facebook-side, som har 32.000 følgere. En populær sak eller deling har sjelden mer enn 3-400 reaksjoner, selv om den har vært synlig i nyhetsstrømmen til 8-10.000. De fleste nøyer seg med å lese, og holder eventuelle refleksjoner unna internett. Mens andre villig deler hva de mener om alt.

Denne skjevheten gjør debatten fattigere. Det gjør at den mister nyanser som kommer med ulike perspektiver. Det gjør at kritikk og negative vinklinger kan oppleves mer massive enn konteksten egentlig tilsier.

Derfor er det fantastisk å se hva som skjer når den tause majoritet lar seg engasjere nok til å la sin stemme høre. Det var nettopp dette som skjedde lørdag, da folk valfartet til Lena for å gå i støttemarkering bak regnbueflagget. Sindige totninger ville møte opp for å med sin blotte tilstedeværelse sende et tydelig signal om at bygda er for alle.

Det er dette flertallets engasjement vi skal huske fra denne dagen. I tillegg til en forhåpentlig fornyet erkjennelse av hva styrken i å engasjere seg kan bety for fellesskapet, lokalmiljøet og samfunnet.