Når de enkle forklaringene uteblir

SAMMEN: - Bare sammen kan vi gjøre en forskjell, men det krever innsats over tid og ikke minst at vi bruker ressurser på å bry oss om våre medmennesker, skriver spesialrådgiver/psykologspesialist Christian Lunde-Hanssen ved RVTS Øst.

SAMMEN: - Bare sammen kan vi gjøre en forskjell, men det krever innsats over tid og ikke minst at vi bruker ressurser på å bry oss om våre medmennesker, skriver spesialrådgiver/psykologspesialist Christian Lunde-Hanssen ved RVTS Øst. Foto:

Av
DEL

KronikkDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Hele Norge og spesielt Østre Toten ble i oktober 2019 rystet av en stor tragedie. En far er tiltalt for å ha tatt livet av sin sønn og tillegg for gjentatte seksuelle overgrep av barn under 14 år. Spørsmålene i etterkant er mange: Hvordan kan en voksen mann gjøre noe slikt mot sin sønn? Hvorfor var det ingen som stoppet det? Hva kan man gjøre for å unngå slike hendelser igjen? Alle disse spørsmålene er viktige, men ikke alle har like gode svar og ikke alle spørsmålene bør stilles nå.

For mange i Østre Toten og andre som kjenner familien kan de siste månedene ha vært preget av sinne, avmakt, sorg og også kanskje frykt. Sterke følelser som har bølget gjennom hverdagen, og som på nytt kommer frem i sin mektige styrke i forbindelse med rettssaken. Dette er en tid hvor det er behov for omsorg og ivaretagelse.

Søken etter svikt hos enkeltpersoner og systemer bør settes på vent. Forhåpentligvis vil vi i løpet av rettssaken få avklart det juridiske ansvaret for ugjerningene og kanskje kan vi håpe på å få noen svar. Vi vet også gjennom erfaring at vi på sikt kan utvikle og lære av slike tragedier, men la oss fokusere det på viktigste først: Å ivareta alle som er berørte.

Jeg vil allikevel forsøke å belyse noen av de store og vonde spørsmålene som er tatt opp innledningsvis. Ved Regionalt ressurssenter for vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS Øst) er dessverre kriser, lidelser og personlige tragedier en del av arbeidsdagen. Nedenfor vil jeg forsøke å dele noen av våre generelle erfaringer.

Hvordan kan noen gjøre noe slikt mot sine barn? Handlinger som er så grusomme at vi burde forvente å finne et monster. Monstrene finnes ikke. Bak seksuelle overgrep og drap er det mennesker av alle former og fasonger som har ulike forklaringsmodeller for hvorfor de utførte sine handlinger. For mange tror jeg ikke forklaringene vil gi tilfredsstillende forståelse, og kan være mer provoserende enn nyttig. Slike handlinger kan ikke nødvendig forstås eller tilgis. Når det er sagt jobber mange innenfor helse og kriminalomsorgen med å forstå de underliggende årsakene for å kunne forhindre nye overgrep. Vi vet at de i mange tilfeller lykkes med å se mennesket bak atferden og dermed kan utøve et viktig endringsarbeid for å unngå at slike handlinger skal skje igjen.

Hvorfor var det ingen som stoppet det? I Svik og Svikt rapporten fra 2017 (NOU 2017:12) har man gått igjennom tilsvarende alvorlige hendelser i Norge og sett på hvorfor de ikke ble stoppet. Her kommer det frem at i mange av tilfellene var det flere profesjonelle rundt som var bekymret, men som vegret seg for å handle. Det var også en gjennomgående mangel at man ikke snakket direkte med barna og fikk sjekket ut sine bekymringer. I etterpåklokskapens lys er det lett å se tydelige indikasjoner og tegn som man forventer at systemet skal reagere på. Der og da er det ikke like sikkert at tegnene fremstod som tydelige. Kanskje var det mange som gikk rundt med en bekymring, men som ikke forstod eller tolket bekymringen som alvorlig nok. Det kan handle om manglende kompetanse rundt det å snakke med barn og ungdom om temaer som kan være vanskelig. Mangel på forståelse rundt symptomer på overgrep og ikke minst handlingskompetanse.

Vi vet at det ikke er tilstrekkelig med et kurs eller en fagdag for å kunne være der for barn og familier som lever i vanskelige situasjoner. Dette må det trenes kontinuerlig på, fordi det er vanskelig. Og når man står midt opp i noe er det ikke svart/hvitt som gjelder, derimot er det uendelig mange grånyanser med egne forklaringsmodeller. Ansvaret for å avdekke overgrep ligger i de fleste tilfellene ikke hos én person, men hos alle som omgås personen og familien. I mange tilfeller vil eneste måten man kan avdekke det på være gjennom dialog og samarbeid både direkte med barnet, men også mellom instansene. Her er det viktig å være oppmerksom på at slik informasjonsdeling er til det beste for barnet og følgelig ikke skal hindres av taushetsplikten.

Det store spørsmålet er hvordan man kan unngå at nye barn blir utsatt for slike ugjerninger. Her tyder mye på at omfanget av overgrep og vold i nære relasjoner er stort. NKVTS viser til at fem prosent av den norske befolkningen oppgir at de i oppveksten har blitt utsatt for alvorlig vold fra foreldre. Over 20 prosent av kvinnene og nesten åtte prosent av mennene oppgir at de har vært utsatt for et seksuelt overgrep før de fylte 18 år. I tillegg vet vi at mørketallene er store, blant annet fordi det er mye skam knyttet til å snakke om det.

Skal vi bygge ned skammen trenger vi å heve kompetansen rundt tematikken. Dette er kompetanse som ikke bare skal ligge hos profesjonelle, men som må gis til barn og foreldre. Bare sammen kan vi gjøre en forskjell, men det krever innsats over tid og ikke minst at vi bruker ressurser på å bry oss om våre medmennesker. Rundt rettssaken bør dette være hovedfokus for alle som bor i Østre Toten og dere som kjenner familien. I etterkant er tiden for å lære og å forebygge nye tragedier fordi forskning viser at det er alt for mange som blir utsatt for vold og overgrep i nære relasjoner og det finnes gode virkemidler for å forebygge og tidligere stoppe overgrep.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags