Barn gråter og ber om at krigen snart skal være slutt. Bomber regner over Ukraina. Uskyldige folk blir drept av en stormannsgal diktator.

I hele min levetid har verden gått i riktig retning og Europa har føltes trygt. Menneskerettighetene, demokratiet og folkeretten har blitt styrket. Nå, når våre venner i Ukraina står overfor en brutal invasjon, har tanken om fremskritt tatt en helomvending.

Verdenssamfunnet kan ikke godta at Russland har brutt den europeiske freden. I Nuremberg-rettssaken sa man at aggressiv initiering av krig ikke bare er en internasjonal forbrytelse, men ondskap. Det mener jeg er aktuelt å minne om nå å; krig er forakt for liv. Dette er et angrep på demokratiet, menneskerettighetene, folkeretten og vårt felles Europa. Ukraina har krav på suverenitet og på å bestemme over sitt eget land. Vi burde føle på en plikt til å stå sammen med de i den kampen.

Når vi i det 21. århundre, igjen, opplever blodige konflikter som tar uskyldige liv på europeisk jord, må vi ta til motmæle. Arnulf Øverland sine kloke ord har til tider blitt misbrukt, men det er fordi vi har hatt det godt. Nå må vi faktisk ikke våge å sove. Vi kan aldri godta slike tilstander og la grove brudd på folkeretten gå hus forbi.

Nå må Norge stille opp med det vi kan. Norge må stå klare til å ta imot ukrainske flyktninger, samtidig som vi må sanksjonere de russiske krigsforbrytelsene. Vi må stå skulder mot ved skulder med det ukrainske folk og vise solidaritet med Ukraina.

Til slutt, Aud Hove skriver i et innlegg i OA 25. februar at det er mulig å se sammenhenger mellom situasjonen vi har i Ukraina og den oppheta debatten vi har hatt om fylkesoppløsning eller ikke.

Det er vanskelig for meg å se hvordan en invasjon og en diktator kan ha noe som helst sammenheng med et fredfullt Innlandet der folkevalgte diskuterer fylkesgrenser. Jeg håper hun forstår alvoret i Ukraina, og vet hvor godt vi har det her i Innlandet.

Når Europa brenner.