På Innlandet er det allerede etablert et samarbeid mellom NTNU på Gjøvik og Cyberforsvaret på Lillehammer. Men det er fortsatt mulig å utvide samarbeidet og samarbeide med flere – til alles felles beste.

Når jeg snakker med mine samarbeidspartnere i det offentlige så vel som i næringslivet er det tre store bekymringer som trekkes frem i tilknytning til cybersikkerhet: Manglende samarbeid og erfaringsutveksling, mangel på tilgjengelig kompetanse og behov for mer forsking og utvikling.

Gjennom de siste årene har cybersikkerhet, evne til å beskytte seg mot digitale trusler rettet mot IT-systemer i sentrale funksjoner i samfunnet og i virksomheter, fått større oppmerksomhet i Norge. Går vi ti år tilbake i tid var temaet knappest på dagsordenen til noen. I dag er det et sentralt tema i de fleste virksomheter og offentlige etater. Dessverre som følge av svært alvorlige hendelser både nasjonalt og internasjonalt med store verditap.

Det er gledelig at oppmerksomheten har blitt større. Men vi har fortsatt en lang vei å gå som samfunn og som enkeltpersoner før vi helt forstår utfordringene og hvordan vi skal imøtekomme dem. På Innlandet har vi lenge jobbet med disse problemstillingene. Samarbeidet mellom fagmiljøene på Lillehammer og Gjøvik, partnerskapet som ligger i Center for Cyber and Information Security (CCIS) og Norsk senter for informasjonssikring (NORSIS) som også ligger på Gjøvik, har gitt gjensidig utbytte for alle parter.

For oss på Lillehammer har det vært verdifullt å samarbeide tett med sentre som jobber med forskning, utvikling, undervisning og kompetanseheving innenfor digital sikkerhet – det har gjort oss bedre. Vi liker også å tro at vi har bidratt med operative erfaringer som har vært verdifulle for deres virksomhet, og gjort deres leveranser bedre for samfunnet.

Samtidig kan man stille seg spørsmålet om man med det har utnyttet alt potensiale for samarbeid i regionen. Jeg tror ikke det er tilfelle.

De fleste tenker på cybersikkerhet som en teknisk disiplin som starter og slutter med dataingeniørene. Det er et for snevert perspektiv. På noen områder er utfordringene og løsningene rent tekniske, men langt fra på alle.

Ledelse, psykologi og statsvitenskap er eksempler på andre disipliner som må beherskes. For at ledere og beslutningstakere i virksomheter og offentlig sektor skal ta viktige og riktige beslutninger, så trenger de kunnskap og forståelse. Samtidig er de ofte utdannet innenfor økonomi eller ledelsesfag uten tekniske innslag. Når digitaliseringen og trusselutviklingen er som den er, krever det at ledere også forstår cybersikkerhet. Vi må sikre at fremtidens ledere har den kunnskapen og ballasten de trenger for å gjøre jobben sin i årene som kommer.

Ser man til cyberkriminalitet eller digitale påvirkningsoperasjoner så er psykologien bak de tekniske handlingene, sammen med motstanderens hensikt og metodikk, forhold som er sentrale å forstå både for å sikre at trusselen avverges og for å kunne avklare hvem som er ansvarlig for handlingene.

Ser en til trusler som knyttes til statlige aktører, være det seg etterretningsvirksomhet eller militære operasjoner, så får statsvitenskap en sentral rolle. Hvilke forhold mellom nasjoner kan utløse forskjellige hendelser, hvordan skal man tolke hendelsene i lys av det sikkerhetspolitiske bildet, og ikke minst hvordan påvirker hendelsene det sikkerhetspolitiske klimaet?

Vi må med andre ord evne å se cybersikkerhetsutfordringene fra flere perspektiver enn de rent tekniske, og de tekniske institusjonene og forskningsmiljøene må etablere samarbeid eller hente inn kompetanse fra mer humanistiske utdanningsretninger.

Om vi skal se til Innlandet og hvorfor regionen er interessant i møte med Cyberforsvaret, så er det nettopp det faktum at vi her har flere utdanningsinstitusjoner med et bredt spekter av fagområder. Vi har stadig flere miljøer som sitter med viktige erfaringer. Og vi har forskningsmiljøer som har mulighet til å arbeide systematisk med erfaringer, og understøtte utdannings- og sikkerhetsmiljøene.

Vi har også mulighet til å sette humanistiske utdanningsmiljøer og forskningsmiljøer sammen med de tekniske for å se fagområdet og truslene vi står ovenfor i et mer helhetlig perspektiv.

I disse dager gjennomføres den første cybersikkerhetsfestivalen på Lillehammer, etterfulgt av en militær konferanse om bruk av cybermakt i slutten av uken. I fremtiden kan disse arenaene være steder hvor disse miljøene møtes og bygger kompetanse sammen – og finner nye områder hvor de har potensiale for samarbeid.

Dersom Innlandet tar de riktige beslutningene har vi i regionen potensiale for å etablere arenaer og samarbeid som kan gjøre Norge bedre, sikrere og mer rustet for å håndtere den raskest voksende trusselen i vår tid. Det er virkelig mulighetenes arena.