Nylig kunne vi lese i Verdens naturfonds Living Planet-rapport at den totale bestanden for virveldyrarter – det vil si pattedyr, fugler, reptiler, fisk, amfibier – har sunket med 69 prosent i gjennomsnitt siden 1970. I Latin-Amerika er tallet 94 prosent. Vi befinner oss således ikke kun i en klimakrise, men like mye i en naturkrise, eller for den saks skyld: dyrekrise.

Hva gir artsutryddelser dets alvorskarakter?

Ifølge den amerikanske filosofen Holmes Rolston er det ikke kun at et utall individer tilhørende arten forsvinner, men også arten som helhet. Med tapet av en art lukkes et naturhistorisk kapittel i planetens bok. En slektslinje som vellykket har opprettholdt seg og reprodusert seg gjennom nye individer i millioner – hvis ikke milliarder – av år, svinner hen, overgis til den utilgjengelige evigheten. Derfor er artsutryddelser en type «superkilling», hevder Rolston. Det er ikke bare så og så mange enkelteksistenser som går tapt, men samtidig selve essensen – den kollektive formen, idéen om arten. Ikke bare artens aktualitet, dens eksistens her og nå, men all dens fremtidige potensialitet, muligheten av kommende generasjoner, forsvinner.

Den norske filosofen Sigurd Hverven lanserer i en kommende bok (Dreyers forlag 2023) en treffende betegnelse for det som forvitrer når urgamle livsformer – planter, dyr, økosystemer – utraderes: ville verdier, historisk oppnådde verdier som utviklet seg uavhengig av mennesket, som var her lenge før oss og som kunne vært her lenge etter vår bortgang.

Filosofisk uttrykt kan vi si at artsutryddelser innebærer tap av ontologisk, epistemisk og moralsk karakter. Ontologisk betraktet innebærer naturutarmingen en todelt utryddelse av erfaring: det blir færre og færre konkrete «andre», vesener som ikke ligner på oss, vi kan erfare; samtidig forsvinner også deres måte å erfare verden på, deres særegne måte å være og orientere seg i verden på. Det er tap for dem, et tap i seg selv, i tillegg til å være et tap for oss mennesker.

Epistemisk fattiggjøres vår tenkning, forestillingsevne og kreativitet nettopp ved at innholdet i verden krymper inn. Kunnskapen vi ikke har utledet om dyrene og nedtegnet før de forsvinner for godt, vil i en viss grad dø med dem. Moralsk sett er utryddelsene forkastelige fordi de er produkter av menneskelige handlinger, ektefødte barn av vår skruppelløse rovdrift – noe vi både direkte og indirekte har forårsaket, oppskalert og intensivert, og følgelig noe vi har ansvar for.

Så kunne man selvfølgelig også nevnt det historisk nye – og presedenssettende – ved situasjonen, innvirkningen på jordens biodiversitet, psykiske konsekvenser av naturtap (jf. økosorg), og så videre. Poenget er like fullt at artsutryddelser er en så mangefasettert og stadig pågående hendelse, et så mangehodet uhyre, at hvis vi ikke tar drastiske tiltak for å verne om rødlistede arter nå (helst i går), kan det være for sent før vi er klar over det (kanskje allerede?). Hvilken verden etterlater vi til kommende, nå oppvoksende generasjoner? En kontrastløs verden, en monokrom eller sågar fargeløs virkelighet.

Det er derfor merksnodig at enkelte politiske partier synes å arbeide aktivt for å fremskynde artsutryddelser. At det attpåtil er selvproklamerte klima-, natur- eller bondepartier som står i bresjen for utarmingen av naturen, hvorav noen til og med kutter i støtten til dyrevernsorganisasjoner som ledd i politiske maktspill, sier mye om hvor seiglivet vårt instrumentelle syn på naturen er, alternativt hvor villige enkelte er til å ofre vårt felles livsgrunnlag for kortsiktig profitt eller stemmer ved neste valg.

La det ikke være noen tvil: Hvis man i naturødeleggelsenes tid tillater jakt på sterkt truede dyrearter som eksempelvis gaupe med henvisning til «bestandsmål», et arbitrært tall som ofte er så lavt at det i praksis innebærer at arten vil forbli sterkt truet, begår man et moralsk overtramp. Likeledes er man moralsk medskyldig i den storskala naturforringelsen dersom man, tross vitenskapens unisone advarsler og mot bedre vitende, tar til orde for å gjeninnføre jakt på fredete arter samt utrydde utvalgte rovdyrarter, slik blant andre Senterungdommen gjør.

Moraliserende? Ja, visst. Moralen er nemlig altfor viktig til å kunne overlates til politikerne.