Gå til sidens hovedinnhold

Mobbing – ingenting å bry seg om?

Artikkelen er over 1 år gammel

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I går la Stortinget fram en rapport som kartla mobbing på Stortinget, og NRK kunne formidle at hele 1 av 6 stortingsrepresentanter har opplevd mobbing eller trakassering. Det vil si 15,6 prosent av stortingsrepresentantene.

For ikke lenge siden hadde Romerikes Blad et lengre intervju med advokat Gunhild Lærum, og her sier hun at hun opplever mange av hennes klienter, hovedsakelig seksualforbrytere, som stakkarslige, (ja, hun brukte faktisk det ordet) og legger til at mange av dem kan vise til å ha blitt utsatt for langvarig og omfattende mobbing i oppveksten.

Ensomhet og utenforskap er noe alt for mange kjenner seg igjen i, også blant de som for omgivelsene framstår som sprudlende, utadvendte personer, som man dermed skulle tro hadde et stort nettverk av venner og familie. Veldig mange som opplever ensomhet kan også vise til mobbing i oppveksten eller i voksen alder, og kan relatere ensomheten til nettopp mobbingen.

Psykiatrien er sprengt, leser vi stadig om. Men ingen ser ut til å ta tak i hvorfor det er slik. Hadde man gjort det, så hadde man raskt funnet ut at langvarig og omfattende mobbing er fellesnevneren til majoriteten av dem som går til psykolog eller psykiater.

Mange fysiske lidelser, såkalte psykosomatiske lidelser, kan også relateres til omfattende mobbing. Allikevel synes ikke politikerne at det er verdt å bruke ressurser på å bekjempe mobbing. Riktignok settes det stadig i gang antimobbekampanjer på grunnskolenivå, med vekslende hell. Men blant voksne finnes det knapt noen tiltak mot mobbing. Det er ikke engang et tema.

Til tross for at vi altså vet at hovedvekten av de som sitter i norske fengsler har blitt utsatt for mobbing i oppveksten og i voksen alder, og at flesteparten av de som er med på å sprenge helsebudsjettene kan vise til å ha blitt utsatt for mobbing, er tydeligvis ikke dette nok til å sette i gang tiltak mot mobbing.

Mobbing kan være så mangt. Det er ikke bare systematisk «erting» over tid, men det er også opplevelsen av å bli utestengt, ikke få lov til å være med i foreninger, grupper eller få være en del av fellesskapet. Ikke få jobb på grunn av den man er, eller det kan være opplevelsen av å bli behandlet på en uverdig og urettferdig måte. Spekteret favner vidt, men alt dette konkretiserer seg altså i det som går under betegnelsen mobbing.

Selv har jeg egenhendig tilskrevet og oppfordret samtlige 55 lokale veteranforeninger over hele landet, tilsluttet Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner (NVIO), om å vedta nulltoleranse mot mobbing, og har fått tilbakemelding fra flere av styrene om at de nå har vedtatt dette i statuttene for sine respektive lokallag rundt om i Norge.

Hva kan så vi som enkeltmennesker gjøre for å motvirke mobbing? Jo, vi kan slå ned på det, dersom vi opplever at noen blir utsatt for åpenlys mobbing, det være seg på jobb eller i en forening. Når vi ser at noen faller utenfor og isolerer seg kan vi ta kontakt og be vedkommende med ut på en kaffe eller invitere med på en tur eller aktivitet. Gjerne inkludere vedkommende i en gruppe eller forening man er med i. Det er mye man på individnivå kan gjøre for å hjelpe.

Men til sjuende og sist så er det politikerne som MÅ komme på banen og sette i gang omfattende tiltak for å bekjempe mobbing, ikke bare blant barn og unge, men også blant voksne, spesielt på arbeidsplasser og i foreninger, for det er hos voksne den største andelen av mobbingen skjer. Første steg på veien burde være å få på plass et eget mobbeombud ved alle større arbeidsplasser i Norge. Og dernest en nasjonal kartlegging av mobbing, slik som de nå nettopp har gjennomført, i mindre skala, på Stortinget.

Jeg tror mange ville ha fått sjokk om tallenes tale hadde kommet for dagen. Regnskap på hvor mye mobbing det faktisk finnes i samfunnet, og hvor mange milliarder konsekvensen av mobbingen koster samfunnet hvert eneste år.

Men det er alle de personlige tragediene, historiene om ødelagte liv, folk som sitter i fengsler og alle de som tar livet sitt på grunn av mobbing som virkelig er det skremmende oppe i alt dette her. Men det er vel ingenting å bry seg om – eller?

Kommentarer til denne saken