Gå til sidens hovedinnhold

Mjøssykehuset – Innlandsprosjektet for fall

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Helse Sør-Østs forslag om at Mjøssykehuset legges til Brumunddal, har utløst et enormt engasjement og satt sinnene i kok. Folk og folkevalgte på Vestoppland sier klart og tydelig at dersom Mjøssykehuset legges til Brumunddal, så er det takk for følget. Helse Sør-Øst ønsker visst nå møter; hvilket fordrer våre politikeres stayerevne og gjennomføringskraft.

Dette dreier seg ikke lenger kun om Mjøssykehuset, men om Innlandsregionens framtid. Innlandsprosjektet står for fall! Hvordan og hvorfor har det blitt slik? For at «Innlandet» skal lykkes, fordres et åpent og ærlig samarbeid tuftet på lojalitet og tillit mellom de som er valgt av folket, og dernest av de som er satt til å ivareta fellesskapets interesser. Slike verdier er grunnleggende og selvfølgelige for et positivt og utviklende samarbeid; samtidig må fordeling og lokalisering av samfunnsinstitusjoner oppleves logisk og rettferdig.

I sammenheng med etablering av samfunnsinstitusjoner har vi sett tidligere at næringslivs- og samfunnstopper har drevet sine egne politiske prosesser, som har vært tilslørte – og løsrevne fra den fellesskapsinteressen som et Innlandsprosjekt er ment å ivareta. Dette har vist seg i forbindelse med særlig en synlig strategi for å påvirke at sentrale institusjoner bør etableres i eller i nærheten av nettopp Hamar og/eller Lillehammer.

I ordfører Sveens og varaordfører Bjertnæs sitt innlegg 29.12.20 «Farvel til Mjøssykehuset - og Innlandet», vises til at tidligere Eidsiva-sjef Ola M. Rinnan og tippedirektør Torbjørn Almlid forsøkte å påvirke statsråden i etableringen av NTNU på Gjøvik. Almlid benekter dette i OA få dager etter at innlegget fra ordfører og varaordfører kom på trykk. Det er i seg selv oppsiktsvekkende og etterlater spørsmål om Almlid husker feil.

I boka «FYRTÅRN for kunnskap og innovasjon – Fra Høgskolen i Gjøvik til NTNU», forfattet av Jens Olai Jenssen, fremkommer følgende, sitat: «Mens NTNUs styreleder Svein Richard Brandtzæg begrunner vedtaket overfor OA med at HiG vil bli en viktig partner for å skape ny næringsutvikling og et grønt industriskifte i møte med globale utfordringer, blir fusjonen møtt med betydelig skepsis på våre trakter. GD spør på lederplass om Gjøvik som universitetsby «vil være tjenlig for innlandsregionen?». I Hamar Arbeiderblad hevder tippedirektør Torbjørn Almlid at «vår region har rotet oss bort i stedet for å få på plass det optimale». Han og Eidsiva-sjef Ola Mørkved Rinnan gjør et nytt framstøt overfor Kunnskapsdepartementet for å få gjenreist planene om et innlandsuniversitet. De fikk møte statssekretær Bjørn Haugstad, men fikk ingen støtte i sin tenkning.» Sitat slutt.

Departementet med daværende Høyre-statsråd Torbjørn Røe Isaksen lot seg ikke påvirke, og NTNU i Gjøvik ble som kjent et faktum.

Hva dokumenteres i Jens Olai Jenssens bok? For det første at to næringslivstopper med adresse Hamar sammen engasjerte seg for å stanse en etablering av Universitetet på Gjøvik til fordel for et Innlandsuniversitet. Almlid skrev altså i HA at, sitat: «Vår region har rotet oss bort i stedet for å få på plass det optimale». At Almlid med sin uttalelse da må ha ment at etablering av NTNU på Gjøvik slettes ikke etter hans vurdering var det optimale, er mer enn en naturlig forståelse. Forståelsen av dette er nok at begge ville ha Innlandsuniversitetet etablert i Hamar.

Almlid er samme mann som tidligere var administrerende direktør i Sykehuset Innlandet (SI), og som i 2020 av styret i Helse Sør-Øst på ny ble tildelt en rolle i SI, nå som nestleder i styret. Det kan også nevnes at Hamars ordfører Einar Busterud var informasjonsdirektør i Norsk Tipping mens Torbjørn Almlid var administrerende direktør. Busterud har også hatt styreposisjon i Eidsiva Energi.

NTNU-saken viser at tunge lokaliseringssaker også inneholder elementer av mektige påvirkere som arbeider bak kulissene på tvers av – og dermed uten lojalitet overfor – åpne politiske prosesser som har resultert i brede, men krevende, kompromisser.

Videre fremgår i Jenssens bok at også GD på lederplass skrev, sitat: «Om Gjøvik som universitetsby vil være tjenlig for innlandsregionen?» Dette etterlater også et betimelig spørsmål om hvorfor i all verden ikke Gjøvik som universitetsby skulle være tjenlig for innlandsregionen? Mente lederskribenten i GD at Hamar eller kanskje Lillehammer var bedre egnet? Hvorfor skulle i så fall disse byer med stort sett offentlige arbeidsplasser være mer egnet enn Gjøvik og Gjøvikregionen med eksportrettet industri og et framtidsrettet og mangfoldig næringsliv?

Disse interessene kommer igjen til syne og «som vanlig» er det Hamar og Lillehammer som skal utvikles. Som Gjøviks politiske ledelse skriver er det grunn til å spørre om det egentlig er noe poeng for Gjøvik og Vestoppland å delta i disse såkalte «samarbeidsforaene». Gjøvik må derfor spørre seg om; når man ikke får noe igjen for deltakelsen – om det da har noen hensikt? Som mange sammen med Gjøviks ordfører mener, er nok svaret nei. Gjøvik og kommunene i Vestoppland bør foreta en kritisk gjennomgang av hvilke samarbeidsområder det er formålstjenlig å delta i, og med et mål om hvilke resultater som kan oppnås.

Sykehussaken viser med all tydelighet at Vestopplendinger ikke lenger vil finne seg i dette. Heretter bør Gjøvik og Vestoppland fokusere på å samarbeide der vi kan oppnå konkrete resultater enten det gjelder sykehus, utbygging av riksveg 4 fra Gjelleråsen til Mjøsbrua, eller hvordan det kan legges til rette for en utvikling hvor ressursene brukes på løsninger; ikke på evigvarende kamper som ikke medfører ønskede resultater. Som Gjøviks ordfører skriver, bør vegen videre da være å trekke seg fra samarbeidet og gjøre det både kommunene, industrien og øvrig næringsliv i Gjøvikregionen alltid har gjort – å gjøre jobben sjøl.

Kommentarer til denne saken