Mjøsørreten – når fiskerne må bære konsesjonærenes byrder

UTBYGGING: - Vi kan ikke godta at baker rettes for smed i denne saken ved at fiskerne må bære kraftkonsesjonærenes byrder, skriver NJFF-lederne i Innlandet.

UTBYGGING: - Vi kan ikke godta at baker rettes for smed i denne saken ved at fiskerne må bære kraftkonsesjonærenes byrder, skriver NJFF-lederne i Innlandet. Foto:

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Mjøsfisket er kultur, mjøsfisket er opplevelser. Det finnes knapt en fisker som ikke kjenner til Mjøsas storørreter, og mange er de som drømmer om en gang å komme i kontakt med en punding. Enten dreggende der kalenderen skriver mai og sjøen er kranset av nypløyde jordstykker, eller fylt av forventning langs Lågens bredd en mild sensommerkveld. Felles for oss alle er en stor interesse for å bevare og fremme storørreten i landets største innsjø.

Et viktig bidrag til dagens mjøsfiske er at utbygger er pålagt å sette ut fisk som en kompensasjon for den reduserte naturlige rekrutteringen kraftutbyggingen har ført til. Når Fylkesmannen nå opphever fiskeutsettingene får det konsekvenser. Ikke bare ved reduserte fangster, men det varsles også i vedtaket at det kan komme strengere regulering av fisket. På denne måten fraviker Fylkesmannen et svært viktig prinsipp i norsk miljøforvaltning, nemlig at påvirkeren skal betale. Vi kan ikke godta at baker rettes for smed i denne saken ved at fiskerne må bære kraftkonsesjonærenes byrder.

Uheldig genetisk påvirkning fra kultiveringsvirksomheten er Fylkesmannens begrunnelse. Faglig og isolert er det ikke vanskelig å se dette argumentet. Samtidig er det viktig å peke på det som utvilsomt er den største påvirkningsfaktoren på mjøsørreten, også genetisk, nemlig vannkraftutbyggingene. Hunderfossen kraftverk reduserer ikke bare produksjonen av ørret, men er også en vandringsbarriere med stor og uheldig genetisk påvirkning. Kraftverksdammen gir forsinkelse i oppvandringen. Samtidig er det et stort antall ørret som aldri finner fisketrappa, og ender med å gyte oppå hverandre på et begrenset område. Fagfolk har i tillegg påpekt at fisketrappa er størrelsesselektiv og favoriserer ørret av middels størrelse. Vondt blir enda verre når et svært høyt antall gytefisk dør ved nedvandring og dermed mister muligheten til å gyte flere ganger.

Det kan hevdes at ny og fungerende løsning for toveis fiskevandring forbi Hunderfossen er kostbart. Holdt opp mot hva Hunderfossen har gitt av inntekter, og vil gi av inntekter i framtida, er dette derimot småpenger. Forvaltningen bør merke seg miljøengasjementet i denne saken, der kommunene rundt Mjøsa og nedre del av Lågen har påklaget vedtaket. Dette viser et lokalpolitisk sterkt og for oss gledelig ønske om å ta vare på både storørreten og mjøsfisket.

NJFF Oppland og NJFF Hedmark ønsker en langsiktig målsetning om selvrekrutterende ørretbestander i Mjøsa. Likevel var det viktig for oss å påklage Fylkesmannens vedtak. I vår klage til Miljødirektoratet er vi tydelige på at vedtaket er tuftet på et svakt kunnskapsgrunnlag, og at det ikke er vurdert etter Naturmangfoldlovens paragraf 8-12. Videre argumenterer vi for viktigheten av en «Forvaltningsplan for storørret i Mjøsa» der Fylkesmannen i utarbeidelsen involverer andre sektormyndigheter, forskning og allmenne interesser. Her må det etableres en bestandsovervåkning som er tilstrekkelig god, også til å evaluere følgene av at fiskeutsettingene opphører når den tid kommer. I forvaltningsplanens handlingsdel må alle tiltak som kan styrke de naturlige bestandene konkretiseres, og konsesjonærene må forplikte seg til finansiering og gjennomføring der de har ansvar. Dette er viktig, svært viktig, ikke bare med tanke på prinsippet om at påvirkeren skal betale, men også for mjøsørretens framtid.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken