I sitt leserinnlegg i Oppland Arbeiderblad 5. oktober uttrykker Ahmed Haruun Ali (Vestre Toten SV) bekymring for minoritetskvinners vansker med å komme i jobb. NAV deler forfatterens bekymring, da inkludering av minoritetskvinner på arbeidsmarkedet er et viktig og utfordrende område å jobbe med. Samtidig er det av stor betydning å forstå de reelle årsakene til disse utfordringene med tanke på å finne de gode løsningene.

NAV har en rekke tiltak og virkemidler for å hjelpe mennesker ut i jobb. Noen tiltak er i egen regi mens andre utføres ved hjelp av eksterne tiltaksarrangører. Ofte vil arbeidspraksis være en del av et slikt tiltak, i kombinasjon med andre kompetansehevende aktiviteter. Som oftest vil lønnet arbeid være det endelige målet for den enkelte, uten at det nødvendigvis innebærer en direkte overgang fra arbeidspraksis til jobb. Arbeidspraksis har imidlertid en rekke andre positive effekter som å lære språk, integreres i norsk arbeidskultur, skaffe seg et nettverk, skaffe seg sosial kompetanse med mer, og i det hele tatt unngå å stå utenfor samfunnet uten aktivitet i det daglige.

Det er riktig at arbeidspraksis ikke alltid fører direkte til et lønnet arbeid, men det kan være en av flere byggesteiner på veien til arbeid. En rapport fra Institutt for samfunnsforskning viser dessuten at arbeidspraksis som tiltak har mer positive resultater for innvandrere enn for befolkningen for øvrig («Effekter av arbeidsmarkedstiltak mv på sysselsetting og arbeidstilbud. Norske erfaringer.» - Kristine von Simson, Vedlegg til NOU 2019:7)

Leserinnlegget peker på forskning som viser at arbeidsledigheten blant kvinner med minoritetsbakgrunn er høyere enn blant den øvrige befolkningen, og at svært mange kvinner går på arbeidsmarkedstiltak gjennom NAV over flere år uten å få jobb. En stadig mer påtrengende utfordring for oss som jobber med arbeidsinkludering er kompetansegapet, altså gapet mellom hva det norske arbeidslivet etterspør og hva den enkelte har med seg av formell kompetanse og erfaring. Kompetanseetterpørselen blir stadig høyere i norsk arbeidsliv, både hva gjelder formalkompetanse og norskferdigheter.

Minoritetskvinner har i større grad enn andre mottakere av NAVs tjenester lav eller ingen skolebakgrunn og liten erfaring fra ordinært arbeidsliv. I tillegg kommer språkvanskene. At mange minoritetskvinner blir gående i ulike tiltak og arbeidspraksis handler om at det tar svært lang tid å fylle kompetansegapet. Det handler etter vår erfaring ikke om forsøk på å utnytte gratis arbeidskraft.

I leserinnlegget antydes det at arbeidsgiverne driver «systematisk utnytting» av mennesker som kan jobbe gratis gjennom NAV. NAV-kontoret har i seg selv ingen jobber å tilby. Vi er i vårt arbeid avhengige av et godt samarbeid med velvillige og seriøse arbeidsgivere i regionen. Gjennom vårt markedsarbeid har vi et stort og stadig større nettverk av seriøse og løsningsorienterte arbeidsgivere som er villige til å samarbeide med NAV om å gi mennesker muligheter.

Arbeidsgiverne er blant de viktigste aktørene innen inkluderingsdugnaden – et felles samfunnsoppdrag for å inkludere flere i jobb – og blir særlig oppfordret til å bidra inn i dette samarbeidet. Bedrifter som driver «systematisk utnytting» har ingen plass i et slikt samarbeid. I noen tilfeller ser vi dessverre at enkelte, både minoritetskvinner og andre arbeidssøkere, ikke kommer seg skikkelig inn på arbeidsmarkedet til tross for omfattende bistand. Imidlertid har vi til gode å se at dette skyldes noen form for utnytting fra tiltaksarrangørers eller arbeidsgiveres side.

I det nye statsbudsjettet legges det opp til økt tiltaksbruk i NAV. Det er nå en sterkere dreining av tiltaksbruk rettet mot fagutdanning og høyere utdanning for å møte de stadig høyere kompetansekravene i norsk arbeidsliv. Dette vil kunne medføre en enda lengre vei for enkeltgrupper, som minoritetskvinner, mot målet om ordinært arbeid. På denne veien blir vi enda mer avhengige et godt samarbeid med arbeidsgivere som åpner opp muligheter til for eksempel arbeidspraksis eller andre kompetansehevende tilbud.