Gå til sidens hovedinnhold

Mine tre store bekymringer: jobben, skolen og helsa

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi skal vi trygt tilbake til hverdagen, det blir ikke lett. Jeg har tenkt litt på hva som møter oss på andre siden av krisen.

Høyres prosjekt er å sørge for at Norge består som et godt velferdssamfunn også etter oljealderen. Vi vil omstille og kutte utslippene, men ikke utviklingen. Vi mener Norge trenger flere jobber som bidrar til statsbudsjettet. Løsningen vår er lavere skatter, færre reguleringer og å sørge for at næringslivet får kompetansen de trenger.

Så snudde koronaen alt på hodet. Skulle man jo tro. Men utfordringene vi hadde før korona forsvinner ikke, snarere forsterkes de.

Frem til i mars 2020 ble 4 av 5 nye jobber i Norge skapt i privat sektor. Næringslivet gikk godt og arbeidsledigheten var historisk lav. Nå er det ledighetskrise i privat sektor. Nær sagt alle ledige eller permitterte, jobbet i privat sektor.

Venstresiden roper på staten. De vil kreve inn enda mer skatt, særlig fra næringslivet. Du leste riktig: De vil kreve inn mer skatt fra de som allerede ligger med brukket rygg. Høyres løsning er å skape mer, ikke skatte mer. Problemet på vei ut av pandemien, er virkelig ikke at bedriftene er for rike og staten for fattig. Tvert imot.

De nye jobbene må skapes der de er blitt borte. Dette er viktig både for den enkelte og for lokalsamfunnene. Det er privat næringsliv som danner grunnlaget for all vekst og aktivitet rundt om i bygd og by. Både olje- og gassnæringen, og stolt norsk industri for øvrig, er en del av løsningen. Ikke problemet. Norge trenger flere, ikke færre jobber med høy lønnsomhet og høy eksportverdi.

Ambisjonen kan ikke være noe annet enn at vi skal tilbake dit vi var. Hvor 4 av 5 jobber skapes i det private og med minimal ledighet. Ingenting er viktigere enn at folk har en jobb å gå til.

Altfor mange unge står utenfor skole og jobb. Som samfunn har vi et fordømt ansvar for å inkludere flere i nettopp det samfunnet. Det viktigste vi kan gjøre er å lage en skole med kvalitet og kunnskap, som gir like muligheter. At innsatsen settes inn tidlig, slik at flere opplever læringsglede, fullfører og består hele skoleløpet. Det finnes ingen snarvei.

Koronaen har ført til unntakstilstander, med stengte skoler i korte perioder og mye hjemmeskole for mange – i lange perioder. Det er umulig å se for seg at dette ikke har ført til kunnskapshull hos elevene. Store hos noen, mindre hos andre. Hvordan skal vi tette de hullene?

Uansett må vi sørge for at alle elever får tilpasset undervisning og undervisningen må bli mer relevant for arbeidslivet. For mange elever faller fra. Jeg tror ikke vi skal legge hele skylden på elevene selv.

Både i 2013 og i 2017 gikk Høyre til valg på å gjøre helsekøene kortere, etter at de hadde økt gjennom åtte rødgrønne år. Ved å sette pasienten komme foran systemet, spille på lag med private helseinstitusjoner og la flere velge mellom ulike tilbud klarte vi å kutte køene. En pasient stod i snitt to uker kortere i kø rett før pandemien brøt ut, enn i 2013.

Men igjen: Før pandemien brøt ut. For den har unektelig gitt oss et etterslep. Mange har fått utsatt eller avlyst planlagte operasjoner eller annen behandling, og med det livene sine satt på vent.

Det er kritisk viktig at fokuset i helsetjenesten fremover forblir på at pasienten skal få hjelp til rett tid, ikke på hvem som tilbyr den. Fjernes valgfriheten og samarbeidet mellom offentlig og privat helsevesen, forlenges køene. Ingen som er syk har tid til venstresidens ideologiske kjepphester.

En annen bivirkning av pandemien, enten du har fått vaksine eller ei, er økte psykiske plager. Vi kjenner ikke det totale omfanget enda, men lange perioder med endret hverdag, det være seg hjemmekontor eller tilnærmet sosial isolasjon, setter helt opplagt sine spor. Det trenger man ikke være lege for å se. Det er særlig grunn til å være bekymret for de som slet også før koronaen.

Jeg har ikke alle svarene nå, det tror jeg ikke noen politikere har.

Noen er likevel inne på en mer fornuftig kurs enn andre. Norge trenger 4 nye år med Erna ved roret. Vi trenger ikke en Ap/Sp-regjering, som med SV, Rødt og MDG på slep, bare er enige om at staten skal bli større og skattene høyere. Det løser i hvert fall ingen av mine tre bekymringer.

Kommentarer til denne saken