Vi snakker i dag om året 2022 og dagen 8. mars i Norge. Er det fortsatt behov for kvinnedagen 8 mars? I OA sto det om kvinner som endrer navnet til «Arne», altså en kampanje. Ja, jeg som mann tenker ikke så mye over det, men jeg undres noe.

Men i et historisk tilbakeblikk er jo ikke det så dumt. I NRK serien Lykkeland ser vi at en velutdannet kvinne ikke får jobb, men menn som ikke er så kvalifisert som henne får jobbene. Så her ligger det muligens noe. Dette skjedde i perioden 1965 og framover i Norge. Som alle vet fikk vi den første oljen fra Nordsjøen lille julaften 1969, som var sett på som oljeeventyrets start, og den norsk velferdsstats slik vi kjenner den i dag.

Da jeg var liten, var mor hjemme. Hun tjente ikke penger på noe annet enn å bake litt og selge egg. Mor sydde også litt. Dette ga ikke klingende mynt i kassa, men var med på å holde hjulene i gang i familien. Min mor hadde ikke noe utdannelse ut over datidens husmorskole. Dette var vanlig for mødre den gangen. De få som jobbet, var ofte kvinner som gjorde det for å tjene samfunnet. De var som regel gift med en som forsørget familien og var ikke avhengig av en lønn å leve av.

Tror ikke min mor tenkte så mye på lik lønn for likt arbeid heller. Far jobbet i industrien og hadde den gang lønn deretter. Det var ikke en overskuddsøkonomi vi hadde den gang.

Men min mor er i dag minstepensjonist og ikke lønnsvinner. Hun har ikke hatt de muligheter som er tilgjengelig i dag. Og de muligheten som er i dag er jo et resultat av kvinnekamp og likestillingskamp. I denne sammenhengen kommer vi ikke utenom fagbevegelse og det den har gjort for kvinnene og kampen om likestilling og likelønn. Uten fagbevegelsen hadde vi ikke vært der vi er i dag, for selv i dag er det flere kamper som må kjempes for å oppnå full likestilling. Vi må heller ikke glemme det styresettet som har forvaltet og utviklet den norske velferdsmodellen, uten de hadde vi ikke kunne snakke om de målene som er nådd.

Men i dag som mann, er jeg litt i tvil. Jeg jobber i helse og har stort sett samme lønn som kvinner hvis man tenker lik lønn for likt arbeid. Men så har jeg sett, og dette er ikke en påstand, men en observasjon fra meg; det er få kvinner i lederstillinger. Kvinner jobber fortsatt dobbelt, det er kvinner som er mest hjemme med barn når de er syke. Og når vi nevner syk, så må samfunnet få økt fokus på kvinnesykdommer. Til og med kvinnelige leger sier at det helt sikkert er hormoner når en kvinne kommer inn med hjerteinfarkt, eller at legen setter en annen diagnose på kvinneplager for at medisiner skal kunne fås på blå resept. Litt overdrevet, sier du? Nei, dette er faktisk kvinner som har opplevd.

Kvinnelige ledere får mindre lønn enn menn. Det er også et tema. Men la oss snu det, og si at mannlige ledere tjener for mye. Er dette det vi menn tenker når problemstillingen er omtalt?

Mitt første møte med kvinnefrigjøring var Anne-Cath Vestly sine barnebøker som skrev om Furutoppen og Lillebror. Her blir vi presenter en alenemor som søker jobb som vaktmester. Dette var jo en fortelling fra 50–60 tallet og var høyaktuell og samtidstro fram til 80 tallet.

Dagens bilde er annerledes; kvinner er kranførere, kvinner med minoritetsbakgrunn kjører buss. Men de er fortsatt med stor sannsynlighet dobbeltarbeidende. Her er det vel vi vanlige menn kan gjøre en innsats i hverdagen og ikke bare arbeidsdagen mellom 08.03 og 16.00. Jeg tror nok, eller håper at det er flere menn som deler på oppgavene i de tusen hjem.

Som avslutning på mitt lille tankespill omkring dagen, tenker jeg at det er mange områder hvor det trengs mer opplysning og omsnakking. Vi kunne hatt fokus på vold i nære relasjoner, mannens holdninger til kvinner, kvinners holdninger til seg selv som kvinne (og denne kommer ikke av menn alene). Vi trenger et mer likestilt samfunn, og en av de viktigste kvinnekampen i dag i Norge er kampen om heltidsjobb, holdningsendring og tilrettelegging slik at 100 prosent stilling er normalen.

Det er for mange kvinner som sier at det er greit med 75 prosent stilling, de skal jo følge opp barn, se etter forelder og gjøre litt hjemme. Her bør kvinner stå på krava, ikke la menn være hinder, men til hjelp. Så min utfordring går til menn i dag; ta mer ansvar hjemme og hjelp deres kvinner til en bedre hverdag og en bedre pensjon.

Gratulerer med dagen og håper at en dag i framtida er det ikke behov for denne dagen.

Ståle Bratsveen, medlem i HSU i FO Innlandet