Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det skriver Solbjørg Tveiten, leder av Musikk i Innlandet, i en kronikk som har fartet nettet og Mjøsa rundt de siste dagene. Tveiten mener vi drives av klikk og er kritisk til de prioriteringer som gjøres.
Det er en nyttig debatt. Ikke minst for oss som lever av å levere nyheter. Den er dessuten ikke fri for poenger vi skal ta innover oss. Mange har dessuten kastet seg inn i diskusjonen. Debatten etter Tveitens innlegg viser at flere synes å mene at lokalavisene ikke tar samfunnsansvaret på alvor, at det meste var bedre før, at det i dag handler mest om bildeserier og hjemme-hos reportasjer.
– Billig fyllstoff i avisene
Vi skriver mye om kultur!
Jeg vil gjerne få knytte noen kommentarer til kritikken.
Ja, de er billig og lette å lage, billedseriene som viser hvem som var på kulturarrangementene . Det går av og til inflasjon i dem. Men de blir desidert mest lest. Og det er ikke bare det vi serverer. Fakta er at lokal- og regionavisene leverer et mangfold av innhold, de dekker i stor grad temaer av samfunnsmessig relevans. Dessuten: Kultur er ved siden av næring, helse, politikk og offentlig forvaltning noe av det lokale og regionale nettaviser har mest fokus på. Andelen kultur-innhold er faktisk større enn i nasjonale medier.
Dette er da også konklusjonen til Medietilsynet, det statlige organet om er satt til å kontrollere om mediene bidrar til å oppfylle samfunnsmålene om ytringsfrihet, rettsikkerhet og et levende demokrati. For tre uker siden kom tilsynet med den til nå største undersøkelsen om medienes innhold. To millioner artikler, program og innslag var analysert.
Undersøkelsene fremholdt at norske aviser formidler i stor grad innhold som bidrar til å oppfylle innbyggerne og samfunnets grunnleggende informasjonsbehov. Medietilsynets leder Mari Velsand valgte da også å rose norske lokalaviser da hun presenterte rapporten.
– De gjør jobben, mente tilsynets øverste leder.
Kulturtopp mener redaktørene svikter kulturjournalistikken: – Avisene framstår som en influensers instakonto
Vi gjør mer enn å telle
Jeg vil hevde at på samme måte som en musikk-leder eller teatersjef kjenner på sitt ansvar, kjenner også avisredaktører på ansvaret. For samfunnsoppdraget hen har. For på på best mulig vis oppfylle det som ligger i våre utgiver-erklæringer og den plakaten norske redaktører har forpliktet seg til å følge.
Også vår bransje har vært gjennom store endringer. Også vi må tilpasse oss medievanene til nye generasjoner. Til økonomien. Men til å hjelpe oss bruker vi teknologi. Det som teller mest er - nok en gang - ikke klikk, men hvor engasjerte abonnentene er, hvor mange som leser oss, hvor lenge det leses, i hvilken grad vi ser at det vi leverer faktisk leses av unge og eldre, kvinner og menn, ulike geografier og målgrupper vi har i vårt område. .
Det er heller ikke noe alternativ å se bort fra slike viktige hjelpemidler. Selvsagt ikke. Dessuten: Det er de facto abonnement-inntektene som de redaktørstyrte avisene skal leve av fremover. Ikke annonsekronene. Heller ikke den offentlige støtten. Redaktørskap er å best mulig balansere det hele - ivareta både katedralen og børsen, leserne og arbeidsplassene. Akkurat som en leder av Musikk i Innlandet eller Teater Innlandet må tilpasse driften om det kuttes i fylkesbudsjetter og i statsbudsjetter, og det blir mindre å reise rundt og levere god kunst for. Tallene hjelper oss å treffe bedre med journalistikken og levere rett kvalitet til de som betaler for våre produkter.
'
Satser alt på å bli skuespiller i Sør-Korea
Hvor er statsstøtten?
Det er en utbredt oppfatning at også alle redaktørstyrte medier får statsstøtte. Men det er faktisk nisjeavisene og de minste redaktørstyrte mediene som får den statlige støtten. Det betyr også at vi andre i stor grad må drive helt som ordinære bedrifter. Med de krav det setter til driften.
Siden 2016 har aviser som Oppland Arbeiderblad riktig nok nytt godt av momsfritak på nettproduktene. Men det tas nå fra oss igjen i det siste budsjettet. Vi har aktivt advart våre politikere mot dette, selv om vi også forstår at vi må ta innover oss ekstraordinære situasjonen landet befinner seg i.
Siden 2012 har norske aviser mistet 44 prosent av inntektene. Disse inntektene er i stor grad gått til de store teknologi-plattformene, som ikke betaler skatt, ikke produserer innhold, men som har overtatt 70 prosent av annonsemarkedet. Momsfritaket har derfor vært et kjærkomment håndslag og har da også ført til innovasjon og digital utvikling få andre land kan vise maken til. Det har ført til et stort antall nye digitale abonnenter.
– Å, nå telte han deg også!
Et demokratisk sikkerhetsnett
Vi er redde for en utvikling hvor norske regionale og lokale medier settes i en vanskeligere situasjon. Vi tror forskningen som pågår i USA vil avdekke hva 290 lokalavisers bortfall i USA de siste 15 årene har betydd for utfordringene i det amerikanske demokratiet. Vi tror også forverrede kår for lokalavisene kan påvirke oss også her i Norge - og om Oppland Arbeiderblad fortsatt kan ha 28 journalister til å overvåke kommunestyresaler, postjournaler og dekke nyhetene, sports- og kulturlivet i 14 kommuner i Vestoppland samt det viktigste fra Innlandet for øvrig. #handlelokalt burde derfor også være en oppfordring om å slå ring rundt lokalavisene sine.
Så må man gjerne kritisere eiene, anklage konsernene for å stikke av med alt overskudd, at det er med på å kommersialisere avisene og presse kulturdekningen bort. Sannheten, slik jeg ser den, er at lokalavismarkedet i Norge hadde sett helt annerledes og langt mer rufsete ut om det ikke hadde vært for konsernene. I dag er det er det en stiftelse som eier Amedia og Oppland Arbeiderblad. Overskuddene sprøytes tilbake i avisene.
Bamsefar vugget verden i ro
Vi er et fellesskap
Nei, det betyr ikke at hele overskuddet blir i OA. Det betyr at OA er en del av et fellesskap som jobber sammen for et totalt sett sterkere lokalavismarked i Norge. Så ja, det ligger noen OA-kroner i prosjektet som har gitt Norges hovedstad en ny avis, i mange år etterlengtet både av politikere og kulturarbeidere.
Men samtidig; Det er også ressurser fra andre aviser som er gått med i produktutviklingen i OA og i Toten Idag. Og jeg tar med GD og Østlendingen i samme slengen. Nylig knyttet dessuten Hamar Arbeiderblad seg tettere til det samme fellesskapet.
Kjære Frode
Mer harde nyheter
Selv om Statens Medietilsyn har påvist at vi gir mer mangfold og mer plass til kultur enn det de mest høylytte kritikerne gir uttrykk for, har de rett i at kulturdekningen har endret seg. Vi er ikke på like mange kirkekonserter, korpskonserter eller korfestivaler. Det er ikke like lett å henvende seg for å få litt forhåndsstoff for å booste billettsalget.
Men tidene forandrer seg, brukerne utvikler seg og det er kommet sosiale medier til som har gjort at avisene også må endre hva de er på og ikke. Vi i mener nok dessuten at det har hersket en grunnleggende misoppfatning i våre trakter at journalistikkens formål er å oppfylle andres ønsker og mål - det være seg politikere, kulturledere eller næringsaktører.
La meg derfor si dette:
219 musikere til «Innlandets by:Larm»: – Viktig
Det er fint om det støtter en positiv virksomhet at vi skriver om dem, men det kan ikke være derfor vi gjør det. Vi må heie på det det vi ser, ut fra andre og egne vurderinger. Vi skal levere til alle våre lesere. Vi må prioritere. Ut fra at vi er et massemedium i ordets rette betytydning. Dessuten: Vi skal først og fremst rapportere, vi skal forklare, vi skal stille spørsmål.
Det siste er det Statens Medietilsyn mener norske lokale og regionale aviser kunne gjøre mer av. Tilsynet mener i sin rapport at kritisk, undersøkende journalistikk er et underdekket felt innenfor kulturdekningen i dag. Det er jeg enig i. Det må vi diskutere hvordan vi løser. Hvorfor vi ikke gjør det i dag? Jeg tror kritikerne har rett. Vi følger ikke godt nok med. Vi har nok med å skrive om det som hender. Vi får ikke tematikken til å bli lest - og velger det bort.
Rekordår for Teater Innlandet: Over 35.000 solgte billetter i 2019
Kvaliteten?
Men at alt var bedre før, at avisene er blitt mye dårligere, at kvaliteten ikke holder, er jeg ikke enig i.
Jeg tror ikke forskningen viser det, heller. Tvert i mot. Men jeg tror dessverre at det har blitt flere hvite felt. Deler av kulturområdet - spesielt det mer nisjepregede - får ikke like mye oppmerksomhet som før. Det finnes ikke så mange rene kulturavdelinger i redaksjonene lenger. Men jeg tror vi aldri - på et generelt plan - har utdannet verken bedre skuespillere, musikere, eller journalister, enn vi gjør i Innlandet i dag.
Det var dessuten ikke kvalitet for 30 år siden å reise rundt på 15 kulturarrangementer på noen timer, ta et bilde, lage noen intetsigende linjer og dra videre på neste oppdrag. Slikt kommer i dag for øvrig i dag ut på Facebook og Instagram så raskt og i en grad at det knapt nok leses i OA. Bildeseriene i dag representerer heller ikke kvalitet. Men det er en del av stoffmiksen - som det også var det for 50 år siden.
Men når det er sagt skulle vi vært bedre på leserservice. Vi skulle hatt effektive måter å melder hva som er av arrangementer, konserter og kulturelle opplevelser. Der håper jeg vi kan gjøre mer, sammen med andre aviser og konsern, og ved hjelp av teknologi og automatisering.
Totenslagere er tilbake: – I år er det antydninger til en rød tråd
Ingen utdøende form
Jeg tror - optimist som jeg er - ikke kulturjournalistikken er en utdøende form eller at kulturjournalister en så truet art at de vil forsvinne. Det finnes utmerkede publikasjoner på nett og på papir. Mangfoldet er der. Kvaliteten også. Nettstedet Signatur setter stadig dagsorden. På teaterfeltet går jeg ofte til Scenekunst eller Norsk Shakespeare tidsskrift for å sjekke en anmeldelse.
Også OA har musikk og teateranmeldelser. Men kanskje dyrker de regionale og lokale avisene bredden mer enn før. Kanskje går vi ikke like ofte i dybden. Kanskje har den digitale og økonomiske omveltningen de siste årene gjort at våre reportere i større grad i dag er rene allroundere, ikke spesialister. Det er Ikke lenger alle som har en fast kulturjournalist, eller faste kulturseksjoner i avisen, slik som Oppland Arbeiderblad.
Men takket være teknologi, samarbeid på tvers og stadig større profesjonalitet i alle ledd, tror jeg også på kulturjournalistikkens fremtid i norske redaktørstyrte medier. Jeg mener jeg det siste året også har sett bevegelser som går i den retningen. I motsetning til en del av kritikerne våre, tror jeg på journalistikk som en livskraftig og livsviktig forretningsmodell også fremover. Rett og slett fordi vi daglig ser betydningen som journalistikken de facto har, både internasjonalt, nasjonalt - og lokalt.
Kommer til å bli husket for dette stykket
Ole Edvard Antonsen elsker julemusikk, men denne får du aldri høre på konsertene hans
Eli Kristin skapte magi igjen – sang ut om kjærlighet, sjalusi og dramatisk død i fjordkanten
