Vi er nå på full fart inn i sommer- og ferietid, og ønsket om å komme ut på sjøen er stort for mange av oss. Men er egentlig sjøen for alle?

Antall fritidsbåter i Norge nærmer seg én million. I tillegg finnes det nærmere 200.000 kajakker og kanoer. Trafikkbildet på sjøen har derfor blitt langt mer komplisert enn tidligere, både for båtførere og myke trafikanter, som padlere, roere og seilere. I tillegg får vi stadig flere svært raske og manøvrerbare vannscootere som kompliserer dette ytterligere. Kravene til de som ferdes på sjøen i dag er derfor noen helt andre enn de var noen få tiår tilbake.

Dagens frie ferdsel på sjøen stammer fra en tid da de færreste hadde båt, og de som hadde båt enten rodde, seilte eller i beste fall hadde en saktegående motorbåt. Tidligere var ikke fri fart og få reguleringer noe større problem. I dag er situasjonen en helt annen. Om dette ikke gjøres noe med, vil konfliktnivået og faren for ulykker på sjøen bare øke i tida som kommer. Det samme vil presset på naturen. Økt ferdsel og høy fart på sjøen er allerede en medvirkende årsak til den store tilbakegangen vi ser for en rekke sjøfuglarter langs deler av kysten.

Som natur- og friluftslivsorganisasjoner mener vi at tiden nå er overmoden for å ta disse utfordringene på alvor. Vi kan ikke se at det finnes noen legitime samfunnsinteresser som forsvarer dagens nærmest lovløse tilstander på sjøen med fri fart. Skal sjøen være for alle, også myke trafikanter som padlere, roere og seilere, må den generelle hastigheten på sjøen betydelig ned, og det må være en sone langs land med lav hastighet. Dette er også viktig for å ivareta et hardt presset naturmiljø.

Vi er derfor glade for at Samferdselsdepartementet har satt ned en arbeidsgruppe som skal utrede behovet for fartsgrenser på sjøen. Organisasjonene har store forventninger til arbeidet, som skal være ferdig rett over sommeren, og departementets oppfølging av dette.