Gå til sidens hovedinnhold

Magefølelsen kommer fra hjernen – og hjernen lurer oss

Artikkelen er over 1 år gammel

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Daglig tar vi små og store beslutninger ut fra magefølelsen. Om vi stoler på et menneske – om vi kjøper bruktbilen eller ikke – avhenger ofte av magefølelsen. Men kommer magefølelsen egentlig fra magen – og kan vi stole på den? Svaret er «nei» på begge spørsmålene.

Det er ingen tvil om at magen er viktig for følelsene våre. Vi har «sommerfugler i magen» når vi er spente eller nervøse. De fleste kjenner det også i magen når de er forelsket. Det kan skyldes at vi har mange nerveceller i mageregionen. Enkelte forskere mener at tarmene har et eget nervesystem som er koblet til hjernen. Andre går lengre og hevder magens nerveceller kan bestemme og styre hjernen - at vi nærmest har en ekstra hjerne i magen. Andre igjen hevder at både følelser og tenking er kroppslig.

På tross av ulike forsøk på å forklare magefølelsen, er det bred enighet om at intuisjonene våre kommer fra hjernen. Hjernen er stjernen, som Kaja Nordengen skriver i boka si.

Likevel er det meste av det vi gjør, ikke oppe til bevisst vurdering. Vi tar raske beslutninger hele tiden og et fåtall av handlingene er oppe til nøye overveielse. Det er jo forståelig – vi har ikke tid til å tenke gjennom alle ting – om vi skal løfte opp armene for å beskytte oss mot ballen som kommer flyvende ut fra fotballbanen – vi bare gjør det. Eller om vi skal tygge maten først å høyre og så på venstre side av munnen – vi bare spiser. Gjennom evolusjonen er hjernen trimmet til å ta raske beslutninger i møte med overraskende situasjoner – og til å handle automatisk.

Og ofte er det lurt, men ikke alltid. Ved NTNU på Gjøvik har vi studert en type beslutninger, som ofte går på automatikk, men der «magefølelsen» tar feil. Vi har undersøkt beslutninger innen anskaffelse og bruk av helseteknologi der intuisjonene våre spiller oss noen snodige puss.

Her er noen eksempler:

Avansert er bedre enn enkelt: Vi har en hang til å tenke at ting blir bedre jo mer avanserte de blir. Robotkirurgi er et godt eksempel på det. Kirurgiroboter gjør det mulig å operere med mer nøyaktige bevegelser enn om kirurgen holder instrumentene selv. Magefølelsen tilsier at det er smart. Men i praksis blir resultatene ikke vesentlig bedre – bare veldig mye dyrere.

Nytt er bedre enn gammelt: Vi har også en tendens til å tenke at det nye er bedre enn det gamle. Selvsagt kommer det mye nytt som er bra, men ikke alltid. Ny diagnostikk og ny behandling er ikke bra bare fordi den er ny. Det må ha en verdi ut over nyhetsverdien.

Tidlig er bedre enn sent: Det virker også veldig lurt å oppdage sykdom tidlig. For eksempel kreft. Da kan man komme til tidlig og behandle tilstanden før den utvikler seg og blir alvorlig. Det stemmer selvsagt i mange tilfeller, men det forutsetter at det som vi oppdager faktisk utvikler seg til sykdom og plage. Men tenk deg at vi oppdager noe som ikke vil utvikle seg til sykdom. Noe som personen vil dø med og ikke av. I dag kan vi jo måle og se så mange ting – indikatorer, risikofaktorer og forstadier. Dersom disse ikke utvikler seg til sykdom, så behandler vi jo pasienter til ingen nytte. Da gir vi dem en sykdom og kan komme til å skade dem gjennom unyttig behandling istedenfor å hjelpe dem. Dette kalles overdiagnostikk og viser at tidlig kan være farlig.

Mye er bedre enn lite: I mange år har vi tenkt at det er klokt å bruke antibiotika mot alle former for bakterieinfeksjoner – og vi har vært rause med bruken. Nå ser vi at dette har gitt oss et massivt problem: antibiotikaresistens. Mye er ikke alltid bedre enn lite.

Å vite er bedre enn ikke å vite: Nå som vi har så mange undersøkelsesmetoder tenker vi umiddelbart at det er lurt å la seg teste – det er godt å vite. Men det gjelder slett ikke alltid. Ingen undersøkelser er perfekte, og det hefter usikkerhet ved ethvert testresultat. Tilfeldige funn uten betydning kan lede til nye, nytteløse og plagsomme undersøkelser og feil funn kan lede til unødig behandling med alvorlige bivirkninger. Det finnes allerede gode tester som kan forutse demens 10-20 år før du merker noe. Vil du ta testen?

Dette gjelder også ved røntgenundersøkelser. Vi tenker ofte at det er bedre å få tatt en undersøkelse av den vonde ryggen enn ikke å gjøre det. Det å se er bedre enn ikke å se. Men bildet kan avsløre en rekke ting som ikke nødvendigvis har med smertene vi opplever, å gjøre. Om vi følger opp slike funn med andre undersøkelser og ender med en unødig operasjon som gir uønskede plager, så gjør vi mer skade enn nytte.

Nært er viktigere enn fjernt: Tenk deg at du har en pasient foran deg som trenger en veldig dyr behandling. Effekten er usikker, men om pasienten ikke får behandlingen, dør han. For de samme ressursene kunne du ha behandlet 5 andre alvorlig syke pasienter med bedre resultat. Du har aldri møtt dem – de er tall i en kø som du ikke ser. Hva gjør du? De fleste vil velge den nære og erfarte, men det er ikke alltid rasjonelt.

Dette er bare noen eksempler på hvordan våre umiddelbare oppfatninger kan være feil. Selv om «magefølelsen» eller intuisjonen er til stor hjelp for oss i dagliglivet, er det derfor klokt å vurdere den kritisk.

Det gjør konklusjonen enkel: Magefølelsen kommer fra hjernen og hjernen lurer oss. Derfor må vi så ofte som vi kan granske både nyrer og hjerte – og hjernen - og tenke grundig gjennom hva vi gjør – ikke minst i helsetjenesten.

Kommentarer til denne saken