En betingelse for å stole på lover og regler, er at de fungerer og håndheves likt for alle. Derfor er det ekstremt uheldig når den lovgivende, bevilgende og kontrollerende makt her i landet ikke klarer å holde orden i eget hus.

Riksrevisjonen landet på den strengeste konklusjonen i sitt repertoar etter å ha gjennomgått stortingsrepresentantenes ordninger for pendlerboliger, etterlønn og reiserefusjon. «Sterkt kritikkverdig» konstaterer kontrollorganet etter å ha listet opp 51 politikere som har fått mer betalt enn de skulle i ytelser, etter at de var ferdige på Stortinget.

På lista står både tidligere partiledere og representanter fra Opplandsbenken. Ketil Kjenseth skulle ha oppgitt leieinntekter på en bolig. Anne Tingelstad Wøien betalte tilbake det hun skyldte etter at Stortingets administrasjon brukte seks måneder på å svare på om hun skulle ha oppgitt styrehonorar som næringsinntekt.

Forklaringene på hva som er skjedd er individuelle og forskjellige. Beløpene varierer fra noen hundrelapper til over hundre tusen kroner. Flere enn Wøien har spurt Stortingets administrasjon om hvordan de skulle melde inn, og ikke alle har fått riktig svar. I sum har Riksrevisjonen avdekket at Stortingets administrasjon selv har hatt utydelige regler, dårlig kontroll og i noen tilfeller har gitt feil informasjon.

Slik har Stortinget selv satt seg i en lite tillitvekkende situasjon – og det er åpenbart svært alvorlig. For hvis Stortinget vedtar regler som er så vanskelige at de ikke forstår dem selv, hvordan skal samfunnet da forvente at folk flest klarer å manøvrere seg gjennom dette landskapet? Og hvordan måle ut straffereaksjoner når også folk oppgir å ha handlet i god tro, ut fra langt svakere forutsetninger enn dialog med administrasjonen i riksforsamlingen?

Saken er ulidelig pinlig for Stortinget og politikerne som listes opp for å ha måttet betale tilbake til AS Norge. Riksrevisjonen har helt rett i at det dessverre går på tilliten løs. En tillit som det folkestyrte demokratiet er helt avhengige av.

Stortinget har en jobb å gjøre med å gjenreise tilliten til at vårt øverste folkevalgte organ faktisk klarer å ha orden i sakene. De siste årenes gjennomgang av godene viser at også rikspolitikerne trenger blikk utenfra og inn, for å diskutere hva som er intensjonen med de rause ordningene.