Gå til sidens hovedinnhold

Lovendring vil bidra til mer nedbygging av strandsonen

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Regjeringen vil endre plan- og bygningsloven for å gjøre det enda lettere for kommunene å gi dispensasjon til utbyggingsformål, også i strandsonen. Mer konkret foreslås det å endre kravet om at «fordelene ved å gi dispensasjon skal være klart større enn ulempene etter en samlet vurdering» (jr. plan- og bygningsloven § 19-2, 2. ledd). Dette vil etter mitt syn bidra til at presset på strandsonen vil øke ytterligere, på tross av vi har et generelt byggeforbud i 100-metersbeltet langs sjøen. En del av problemet er at utbyggingen i stor grad skjer «bit-for-bit» i form av enkeltvise dispensasjoner fra byggeforbudet og kommunale arealplaner. Selv om hver enkelt dispensasjon ikke nødvendigvis alltid gjør så stor skade, viser det seg at summen over tid blir dramatisk. I Indre Oslofjord er nå 70 prosent av strandsonen utbygd[KBS1], og nedbyggingen fortsetter.

Konsekvensene av en «bit-for-bit»-utbygging i form av dispensasjoner er at verdifull kystnatur blir borte[KBS2], mulighetene for allmennhetens friluftsliv blir svekket gjennom økt privatisering. Samtidig får de kystnære fiskeriene vanskelige kår. For yrkesfiskere på Sør-Østlandet har nedbyggingen av strandsonen gjort det mer krevende å utøve fiske. Viktige habitater og oppvekstområder for en rekke fiskeslag er ødelagt, bl.a. ålegrasenger som trives i lune viker på grunt vann. Dette skyldes at bygging av hytter og hus på land ofte fører til videre utbygging i sjø i form av brygger, småbåthavner, mudring og kunstige sandstrender, ofte i de samme lune vikene som ålegraset vokser. Ålegras er en naturtype som er truet både av nedbygging og forurensing.

Lenge har det vært stor tverrpolitisk enighet om en mer restriktiv og planstyrt utvikling av strandsonen. Det er derfor overraskende at regjeringen nå vil gjøre det enda enklere å gi dispensasjon. Selv om «Statlige planretningslinjer for differensiert forvaltning av strandsonen langs sjøen», som også er under revidering, legger opp til at det skal være lettere å bygge langs sjøkanten i områder med mindre press, har det likefullt vært et mål at eventuell utbygging skal være styrt av kommunale planer og ikke av enkeltvise dispensasjoner.

En undersøkelse fra Sivilombudsmannen viser at de fleste dispensasjonssøknadene i strandsonen innvilges[KBS3] (85 prosent i de tre undersøkte kommunene), og ofte med mangelfulle begrunnelser. Det er flere problemer med mange dispensjoner. Faren for «bit-for-bit»-utbygging er stor når enkeltsaker ikke vurderes i en større helhet. Videre er det et problem med manglende medvirkning og åpenhet. En mer planstyrt utvikling hadde sikret begge disse hensynene i større grad.

I forskningsprosjektet PlanCoast ledet av NMBU viser vi at mange dispensasjoner kan bidra til å undergrave kommunenes eget planarbeid i strandsonen. Det gjelder ikke minst arbeidet med å innarbeide «annen byggegrense» langs sjøen[KBS4] i kommunale planer som vedtas av kommunestyrene. Mange dispensasjoner kan derfor faktisk undergrave det kommunale demokratiet, mer enn å fremme det, slik intensjonen med regjeringens forslag er.

Et bærende prinsipp i plan- og bygningsloven er at utviklingen skal skje gjennom plan, og ikke gjennom enkeltsaker og dispensasjoner. Når dispensasjoner blir regelen mer enn unntaket uthules vernet av 100-metersbeltet og målet om en planstyrt utvikling. Det blir helt feil å gjøre det enda lettere for kommunene å gi dispensasjon, når vi vet at det allerede gis for mange. En slik politikk bidrar til ytterligere nedbygging og privatisering av strandsonen.

Vi er mange som er bekymret over denne utviklingen. Det enkleste er ofte det beste. Legg forslaget i en skuff!

Kommentarer til denne saken