Det er vel ikke så mange som føler stor kjærlighet for fylkeskommunen. Ikke særlig mange av oss har et aktivt forhold til fylkeskommunen heller. Det er ikke så rart.

Fylkeskommunen driver med tjenester som er for store til at kommunene hver for seg kan drive dem, men som samtidig er lokale nok til at heller ikke staten kan utføre dem på en god måte. Dette mellomnivået, fylkeskommunen, er både tilstrekkelig nær til å ha lokalkunnskap, og tilstrekkelig stor til å ha fagkunnskap det er begrenset behov for i hver enkelt kommune.

Utgangspunktet for fylkeskommunen var fornuftig nok og ga mening - en gang for lenge siden For Oppland og Hedmark sin del, var det i 1781. Da fant stiftsamtmannen i Akershus ut at det ville være en styrke med en amtsmann på hver side av Mjøsa for å løse tidens utfordringer. Siden har det vært slik.

På 240 år har det naturligvis skjedd mye! Særlig innen samferdsel og kommunikasjon. Verden har rett og slett blitt mye mindre og tettere sammenkoblet. Utviklingen av fylkeskommunen har hengt etter i mange tiår. Siden 90-tallet har samtlige norske regjeringer utredet det regionale forvaltningsnivået, og for Innlandets del har de fleste konkludert likt. Fylkeskommunene har vært lite funksjonelle. De har splittet opp sammenhengende og befolkningstunge områder. Det har ikke vært sammenheng mellom fylkesgrensene og statens virksomhet på fylkesnivå, og mange fylkeskommuner hadde for lavt folketall for å gi grunnlag for en god og kostnadseffektiv offentlig forvaltning. Hedmark og Oppland har hele tiden vært en veldig fornuftig samling, men noen romanse ble det ikke.

Innlandet fylkeskommune er en ny organisasjon. En organisasjon unnfanget under protest, og som tross sin unge alder har vært igjennom en lang og ganske krevende omstilling, godt krydret med en pandemi på toppen. Slikt skaper støy. Derfor er det kanskje lett å falle i nostalgifellen, og tenke at alt var bedre før. Men var det virkelig det?

Svaret er et rungende nei. Før var vi to fylker som var like i det meste, samarbeidet om mye, og kranglet om alt. Alle samarbeidene måtte enten ha egne administrasjoner og styrer, eller krevde likelydende vedtak i to fylkeskommuner for å få noe gjort.

Nå er de fleste av samarbeidene overflødige, og vedtak trenger ikke lenger å samordnes på tvers av to fylkesting med forskjellige agendaer og prioriteringer. Det har skapt et taktskifte. Fylkeskommunen er i ferd med å harmonisere tjenester på tvers av de gamle fylkesgrensene. Nye planverk er under utarbeidelse, og noe er allerede på plass.

Dersom vi velger å splitte opp igjen fylket, er det viktig å være klar over at det ikke er noe å gå tilbake til. Det finnes ikke noe Oppland eller Hedmark. Det finnes ikke en eneste ansatt. Alt må bygges opp igjen på nytt. Det vil bli en ny omstillingsprosess, der det ikke finnes noen garanti for at noe som helst blir bedre. Det eneste vi vet helt sikkert, er at vi vil bli nødt til å samarbeide om enda mer enn før.

La gå at Innlandet er et arrangert ekteskap. La gå at det er fundert på fornuft og ikke følelser. Det er likevel riktig. Kjærligheten vil blomstre, og det vil gi oss bedre tjenester – for langt mindre penger.