Gå til sidens hovedinnhold

Likebehandling av kommunale og private barnehager

Aslak Runde og Jo Are Aamodt Brænden, advokater, Advokatfirmaet Thallaug ANS 

Barnehageloven fastslår at kommunene skal forvalte sin myndighet etter loven basert på likebehandling av kommunale og private barnehager. Ved fastsettelse av driftstilskudd er dette formulert som et krav om likeverdig behandling. I dette ligger det blant annet at kommunene må etablere et system som sikrer at driftstilskuddet til de private minst tilsvarer kommunens egne kostnader til drift av tilsvarende barnehager.

Hvis kommunen har en kostnad på kr. X til å drifte «sin» barnehage må det utbetales kr. X i driftstilskudd til sammenlignbare private barnehager. For beregning av driftstilskudd er det ved forskrift fastsatt at driftstilskuddet skal fastsettes til gjennomsnittlige driftskostnader per heltidsplass i tilsvarende kommunale barnehager.

Spørsmålet om hva som er likeverdig har imidlertid vist seg vanskelig i praksis. En side av dette er at loven kan friste til kreativitet når kommunene skal fastsette de private barnehagenes driftstilskudd.

Høyesterett har i en dom 18. januar i år gjort en nærmere vurdering av hva som ligger i lovens krav om likeverdig behandling. I den aktuelle saken hadde Fredrikstad kommune unnlatt å ta med alle kostnader i egne barnehager ved beregning av hva som skulle utbetales i driftstilskudd til de private barnehagene i kommunen. De kostnadene som var holdt utenfor var kostnader kommunen hadde til avdelinger for barn med spesielle behov. Her hadde kommunen ikke tatt med kostnadene til lønn til personalet i spesialavdelingene. Tilskuddet ville vært høyere dersom også disse kostnadene var tatt med, eller om barna i spesialavdelingene ikke hadde telt med ved beregningen. Kommunens begrunnelse var at de private barnehagene ikke hadde tilsvarende spesialavdelinger.

Høyesterett kom til at dette var et brudd på kravet til likeverdig behandling.

De private barnehagene skal for likeverdige tilbud sikres samme offentlige finansiering som de kommunale. Forskjeller i tilbudene mellom kommunale og private barnehager kan være en relevant begrunnelse for at driftstilskudd til private barnehager settes lavere. Å utelate kostnadene til spesialavdelingene kunne vært akseptabelt siden de private ikke hadde slike avdelinger, men da måtte også barna i disse avdelingene blitt utelatt fra beregningen på kommunens side. Det ble videre pekt på at om en skulle regne med barna i disse avdelingene, så måtte kommunen ha holdt utenfor de ekstraordinære kostnadene til personale som var knyttet til disse avdelingene, gitt at en tok med kostnadene til det alminnelige basistilbudet i avdelingene.

Selv om saken fra Høyesterett gjaldt likeverdig behandling ved fastsettelse av driftstilskudd er det verdt å merke seg at det ikke bare er i relasjon til fastsettelse av driftstilskudd at kommunene skal bygge sin forvaltning på likebehandling. Det følger av barnehageloven § 11 at kommunene også i sin opptreden som barnehagemyndighet skal opptre ut fra et prinsipp om likebehandling, og holde sin rolle som barnehagemyndighet adskilt fra sin rolle som barnehageeier.

Det kan derfor også mer generelt være grunn for kommunene til å utvise forsiktighet når det treffes beslutninger og tas grep som indirekte får en negativ effekt på de private barnehagenes rammevilkår. Det er selvsagt rom for kreativitet også i barnehagesektoren, men dommen fra Høyesterett er en viktig påminnelse om at loven krever lik behandling. Og dette gjelder altså for mer enn de rene tilskuddssakene som var tema i dommen. Her er det derfor fremdeles spørsmål som behøver nærmere avklaring og god planlegging både hos kommunene og i de private barnehagene.

Kommentarer til denne saken