Da øya i 2004 ble innlemmet i EU, gjaldt det kun den gresk-kypriotiske delen, mens den nordlige stripa på Afroditets øy anerkjennes og får støtte ene og alene fra Tyrkia.
Her møter jeg en tysk pensjonist. «De er dumme», sier han og mener både naboen, folkene i landsbyen, tyrkere generelt samt grekere. De skjønner ingenting, har ikke respekt for eiendomsretten, stjeler, er ikke til å stole på og heller ikke fleksible. Og konsekvenser forstår de slettes ikke. «De er dumme» er hans yndlingsuttrykk. Denne gangen gjelder det bankkrisa. «For de gidder jo ikke å betale skatt». Jeg forsøker å si at problemet er sammensatt og komplekst. Men, nei, grekere er dumme, basta.
Jeg holder fast ved at det er flere om skylda. Da euroen skulle innføres ble det stilt krav om at det enkelte lands gjeld ikke måtte overstige ei viss grense. Italias gjeld tilsvarte det dobbelte av det tillatte. Dermed ble det trikset med tall, og Italia fikk euro. Når det gjelder Hellas har det blitt manipulert mye underveis.
I fjor kom det fram at toppolitikere fra Tyskland, Frankrike og flere andre land var fullstendig klar over at euroen ble satt i omløp tross dårlige forutsetninger. Landa i Sør-Europa fikk og får fortsatt betale for innføringen av den felles valutaen. Nylig ble det avslørt at Helmut Kohl i 2002 uttalte at det var nødvendig «å opptre som en diktator» for å erstatte mark med euro.
I tillegg fungerte disse sørlige landene med nokså slepphendte systemer. EU stilte ingen krav til oppstramming selv om skatteunndragelser og annet snusk var dagligdags. Når uestetisk spekulering og tilbakelent tradisjon kombineres må det jo gå galt.
I tillegg har det internasjonale bankvesenet over tid hatt for frie tøyler og ført en totalt uansvarlig og direkte kriminell praksis. Det burde vært straffbart å øse ut lån til folk med manglende betalingsevne og deretter selge gjelda pent innpakket som sikre investeringsprodukter. Det burde vært straffbart å spekulere i forventede inntekter, altså verdier som ikke finnes. Og når ballongen sprakk, som den måtte gjøre, fikk bankene redningspakker, og flere banksjefer benyttet anledningen og forsynte seg grådig. Slikt er fortsatt ikke forbudt.
Så hvem har skylda? Aktører med interesser, som bedriver politiske spill og gambling eller vanlige folk? «Folk,» svarer den tyske pensjonisten bastant. «De er dumme.»
En kveld betrodde han meg at huset han har bygget her, og mesteparten av året bor i, står i en annen manns navn. Han som stadig presiserer at verken tyrkere eller kyprioter er til å stole på, og ikke har de respekt for eiendomsretten heller. Men mannen som står oppført som eier på papiret er visstnok god som gull. Selv kan pensjonisten fortsette å være en uten eiendom av verdi. For det lønner seg. Og jammen har han sluppet unna eiendomsskatten også i flere år nå, sier han og gliser med ramp i blikket. Og han har beholdt leiligheten i Tyskland for å slippe trekk i pensjonen, selv om han for det meste bor sammen med dama. Han er fortsatt tysker og vil aldri bli kypriot, annet enn i ånden. Ikke nok med det, han råder meg dessuten til å sette penger i flere enn en bank i forskjellige land. Det gjør han, for da mister myndighetene oversikten.
«Om du var borger i et land hvor det var fullt mulig og helt vanlig å slippe unna skatt og avgifter, ville du da betalt?» Jeg har ennå ikke gitt meg. «Ja, men jeg må jo betale skatt,» svarer han. «Du svarte ikke på spørsmålet,» sier jeg og gjentar det. «Jeg betaler min skatt,» svarer pensjonisten, som en ekte politiker. Jeg kommer ingen vei, og tenker at dette handler om mangel på sammenheng mellom tenking og handling samt overdekket dobbeltmoral, hvilket utgjør et vestlig samfunnsproblem av dimensjoner.
Dessuten, om noen sier at andre er dumme betyr det at de selv anser seg som klokere, bedre, mer moralske. Det handler i tillegg om et forståelsesproblem. Med disse to tendensene hånd i hånd sitter vi bom fast og er ikke fleksible nok verken til å gjennomskue egen dobbelthet eller endre atferd. Jeg er redd vi lever i ei dumhetsdominert tid.
Kari Elisabet Svare
fra Bjørnsons Grønne Dal