På grunn av isolasjon fra bestandene i Finland og Russland er stammen blitt sterkt innavlet. Forskere har registrert sterile hanner, individer med medfødte feildannelser i skjelettet og individer med hjerte- og nyresvikt. I tillegg har gjennomsnittlig kullstørrelse gått ned fra seks til fire. Gjennom Soria Moria-erklæringen og Biomangfold-konvensjonen har Norge forpliktet seg til å sikre levedyktige ulvebestander. Dette målet er i dag fjernere enn på lenge.

Forvaltningsområdet for ulv, et område som dekker deler av Hedmark og Akershus samt hele Oslo og Østfold, er en politisk og forvaltningsmessig grenselinje som ikke sier noe om hvor ulven finner det naturlig å etablere revir. Fagkompetansen på ulv i Norge finnes på Høgskolen i Hedmark og i det skandinaviske ulveprosjektet Skandulv, men ingen av disse ble konsultert da forvaltningsområdet ble etablert. Når så ulven har våget seg utenfor forvaltningsområdet, har det haglet med fellingstillatelser: Siden 2000 er det blitt skutt 32 ulv i Norge, kun fem av disse har blitt drept i nødverge. I 2004 besluttet Stortinget et bestandsmål på tre årlige ynglinger innenfor forvaltningsområdet. Da vedtaket ble gjort var det tre ynglinger i Norge. I fjor ble det ikke registrert en eneste ny ulvevalp på norsk jord. På tre-fire år er altså bestanden skutt sønder og sammen, med myndighetenes velsignelse og helt uten biologisk ryggdekning.

Hvor lenge har myndighetene tenkt å fortsette sin «license to kill»-politikk og kjøre kompromiss med fellingssøknadene fra landbruksnæringa? Av 2,3 millioner sau i Norge ble det i 2007 dokumentert at ulv tok 524 sau, noe som tilsvarer 0,02 prosent. Det ble derimot erstattet 2377 sau, som tilsvarer 0,1 prosent. Totalt for rovdyrtap blir det betalt erstatning for 40.000 sau, noe som tilsvarer 1,7 prosent. Rundt 4 prosent dør årlig på beite av andre årsaker enn rovdyr. I ulvesonen er det bare én eneste sauebonde som har tap til ulv i utmark, og to har hatt tap på innmark. Er det grunn nok til å rope «ulv, ulv»?

De omtrent 150 ulvene vi har i Skandinavia, nedstammer fra kun tre individer, og det er helt nødvendig med nye gener fra finsk og russisk ulv for å snu innavlstrenden. Ifølge forskere ved NINA er graden av innavl i den sørskandinaviske ulvebestanden faktisk høyere enn for avkom ved søskenparring! Men etter 17 år med genetisk gjenbruk, lysner det litt: Forskere har nå identifisert to østlige immigranter som har klart å ta seg ned til den sørskandinaviske stammen. Kanskje er det disse to som blir redningen for den norske ulven?

WWF krever en plan for hvordan bestanden skal bygges opp igjen. Et hvilket som helst annet pattedyr med samme bestandsstatus som ulven, ville vært gjenstand for en enorm mobilisering for å redde arten. WWF krever at dette også må gjelde for ulven. Miljøverndepartementets avslag på fellingstillatelse for ulveparet Erik og Heidi er et skritt i riktig retning. Neste skritt må være å gi de to nye immigrantene fra øst en sjanse til å tilføre friske gener til Norges innavlsslitne ulvekobbel.