I sangen «En bussjåfør» synger man om bussjåførenes gode humør, men dette er langt fra sant. Det virker som at det å kjøre buss er som et kappløp med tiden, koste hva det koste vil.

Her om dagen da vi skulle hjem fra Lillehammer, var bussen forsinket med ca. 15 minutter fordi mange folk skulle hjem fra Hafjell. Allerede da var bussjåførens humør på bunn på grunn av for mange folk og forsinket buss. Da et barn kom til å trykke på stoppknappen for tidlig, kokte det rett og slett over for bussjåføren. Han truet med å kjøre direkte til Gjøvik og ikke stoppe på noen av stedene imellom hvor de fleste av menneskene skulle av. Etter å ha kjørt litt videre sa han at han stoppet kun på Biri og Gjøvik og det var det.

Vi skulle av på en av stoppene imellom, så for å være sikker på at han skulle stoppe, gikk vi fram og sa ifra. Da fikk vi til svar: «Dere må da skjønne at nå er vi forsinket med nesten en time, og jeg kan ikke drive og stoppe hele tiden når jeg ikke veit om folk skal av eller ikke».

Er dette vår skyld? Etter en lang arbeidsdag er det faktisk mye bedre å gå av hjemme, enn ei mil lenger sør.

Dette er bare ett av mange eksempler vi har på sure bussjåfører. Når man frivillig har valgt dette som yrke, burde man ha godt humør og tålmodighet.Et annet problem er 15.15-bussen fra Lillehammer. Det er trolig den bussen flest tar på ettermiddagen, og det settes alltid opp en liten buss. Dette resulterer i at mange må stå, noe som ikke er trafikksikkert i det hele tatt. Ikke bare er de sure, men bussjåførene kjører også fort og midt i veien.

Selvfølgelig gjelder ikke dette alle bussjåførene. Noen smiler og er hyggelige, og det setter vi pris på.

Et tips til slutt: Ha like mye respekt for ungdom som for voksne. Hvis ikke kan dere ikke regne med å få noe respekt tilbake heller.