Strieskjorte og havrelefse

Vi er telbarsatt tæl vanlig hårdagsliv med vanlig hårdagsmat nå da vi er langt ut i januar. Vi har for lengst gjemt bort finklæ`a som vi brukte på julebordene og i nyttårsselskapa

Men å har vi det uttrykket frå? Je sjekker på internett.

Uttrykket strieskjorte og havrelefse vart brukt fyste gongen ta Åsmund Olavson Vinje i tidsskriftet Dølen som han ga ut mellom 1858 og 1870 står det på internettsida. Je gikk på biblioteket i Brandbu og dom fant fram den riktige utgaven ta det. Det var ikke så enkelt å læsa det Vinje hadde skrivi. Han brukte et gammeldags landsmål, også var skriften den gamle gotiske! Je har oversatt det tæl hadelandsdialekta.

– Ættersom du omgås bære og bære selskap, må du ha finere mat og tynnere klæ`er. Havrelefsa og strieskjorta er ikke lenger nok. Innimellom tar du vel på deg et grovt plagg og eter ei gråbeinsild, men det kan ta lang tid før du vender deg tæl det att. Han hadde nok vørti litt fin på det Vinje da, bondegutten frå Telemark!

Før i tida var det nok flere som tok i bruk simplere klæ`er ætter jul. Kvinnfolka brukte gamle kjoler som kanskje var både falme og bøtte. Dom hadde hosor som var stoppe og. Det er ikke mange som stopper hosor lenger. Ingen unger veit vel å en stoppesopp er for no heller.

Mange mannfolk brukte vømmølsbukser som var blankslitine frå knærne og oppover lårene og busseruller som var velbrukte og flekkete. Det gjorde i hvert fall bæsstefar min. Busserull`n hass var ikke så rein støtt for han brukte ermene på den tæl å tørke bort snørrdråpan som hang under nåsan hass da han sto neri skål`n og høgg ved. Den var og full ta flakker ætter bek som `n brukte da `n ferde skor.

Det var vanlig å eta hårdagsmat ætter jul. Det var slutt på ribba og skinkesteika, moltekremen og karamellpuddingen. Men hvis det var att no fleskefett, kunne det brukes som pålegg på brødskiva med litt salt oppå. Ellers vart det nok eti en god del sild og poteter tæl mæddas. Det var ikke akkurat no fyssmat for meg. Je nekte å eta sild je, og a mor varme ofte opp ei medisterkake tæl meg. Tru det eller ei, je var undervektig je da, og a mor var redd for at je ikke skulle få i meg nok næring. Syster mi sa at je var bortskjemt!

Strie, å er nå egentlig det? Je bruker internett en gong tæl.

Strie blir laga ta bastfiber som kalles jute. Det er et indisk ord, og jute blir produsert ta trevler frå et lindetre som vækser i India. Trevlen blir behandle i en slags gjærblanding slik at dom råtner litt, og da blir det lettere å laga strietråda. Strie har vørti brukt tæl tapeter, møbler, golvtæpper, og ikke minst tæl sækker.

For lenge sea var det vanlig å klæ seg i «sekk og aske» for å gjøre bot for sine synder. Overdrivelse, ta alle slag, var sett på som stor synd, og fråtseri var en ta dei sju dødssynden. Det er bra vi ikke tar sånne påbud alvorlig nå for tida. Hadde vi gjort det, ville det nok ha vøri mange sækkeklædde mennesker å se her i landet. For fråtseri er en utbredt uvana, ikke minst i vælstands-Norge.

Uttrykket: «sekk og aske» er nevnt flere steller i bibal, og det å klæ seg i sekk og aske er symbol på djup sorg. I katolske kjørler tegner presten et kors med aske i panna på dom som går tæl alters på askeonsdag, som er fyste onsdag ætter Fastelavn. Den fyste askeonsdagen je bodde i USA vart je overraske da je møtte flere mennesker med aske i panna. Je trodde fyst dom hadde vøri borti ommen, men fekk forklaringen litt seinere. Som et apropos kan je nevne at dei arbeidskamerata mine som var katolikker fekk fri midt på askeonsdagen sånn at dom kunne gå tæl gudstjeneste.

Gerd Nyland