Norge vil i løpet av de nærmeste månedene avgjøre om vi skal implementere direktivet som da vil bli en del av norsk lovverk eller om vi skal benytte oss av vår reservasjonsrett etter EØS-avtalen.
I disse dager er det 20 år siden Berlin-muren falt. Skammens mur var selve symbolet på kommunistenes undertrykkelse, men kanskje var den systematiske overvåkningen verre enn murens fysiske effekt?
Jeg har de siste åtte-ni årene jobbet mye i Polen. I begynnelsen smilte vi litt av polakkenes paranoide holdning når de ikke ville snakke om viktige spørsmål på telefon. Diskusjoner av sensitiv karakter foregikk gjerne i en kafeteria i et kjøpesenter med mobiltelefonene liggende på kontoret. Det var årene med overvåkning som hadde satt sine spor. Etter hvert ble holdningen til dette mer avslappet, før Kaczynski-brødrene muliggjorde telefonavlytting uten rettslig kjennelse i sin kamp mot korrupsjon. Nå er mye av korrupsjonen i Polen er borte, men vi er tilbake rundt kafeteriabordene når viktige saker skal diskuteres.
Implementering av datalagringsdirektivet vil åpne veien for grove krenkelser av nordmenns personvern slik innbyggerne i det tidligere Øst-Europa var vant til og som fortsatt preger deres tankegang.
Høyre må si nei til Datalagringsdirektivet. Dersom reservasjonsretten skal ha mening må vi bruke den i spørsmål hvor innbyggernes frihet står på spill. Hensikten helliger ikke middelet!