Samlivsbrudd utfordrer barns forståelse av hjem

Artikkelen er over 5 år gammel

Flere foreldre går fra hverandre og flere barn har to bosteder.

DEL

Innholdet av tiden de bruker med far eller mor er viktigere enn hvor mye de er hvor og hos hvem.

Tall fra Fylkesmannen i Oppland fortalte nylig at det har vært en økning i antall skilsmisser og separasjoner i Oppland. I fylket har det siden 2002 vært en nedgang, men denne trenden fortsatt ikke i 2014. Dette året var det 408 separasjoner og 351 skilsmisser mot henholdsvis 384 og 336 i 2013. Hvor mange samboerbrudd det var, står det ikke noe om, men det oftere er brudd mellom samboere enn gifte. Uansett samlivsform så medfører en økning i samlivsbrudd (som er fellesbetegnelse på skilsmisser og samboerbrudd) til en økning i antall barn som har foreldre i to hushold.

Hvert fjerde barn under 18 år er registrert bosatt med en forelder. Det vil si rundt 270 000 barn. Av disse har 25 prosent delt bosted viser de siste tallene fra Statistisk sentralbyrå. Det er en økning på hele 15 prosentpoeng siden 2002. Delt bosted innebærer en 50–50 eller 60–40 fordeling av tiden mellom foreldrenes hushold. 75 prosent av dem som bor med en foreldre har imidlertid andre samværsordninger som innebærer at de bor mer hos den ene. Det varierer hvor mye samvær de har med den andre forelderen, men forskning viser at nesten alle barn i dag har kontakt med begge foreldrene, og de har mer samvær med den andre forelderen enn tidligere. Uansett samværsordning har dette betydning for barns organisering av hverdagslivet, og deres opplevelser av hva som er deres hjem.

Det er likevel ikke tiden i seg selv – fordelingen av tid – og hvor de bor mest som har betydning for hvor barna føler seg hjemme. Det viktige er innholdet i den tiden de er hos hver av foreldrene. Dette kommer fram i min avhandling «Barns hjem mellom to hushold. En sosiologisk studie av barns konstruksjon av hjem når de har foreldre i to hushold» som kom ut i 2014. I studien intervjuet jeg 9 barn mellom 8 og 14 år, som har to foreldrehjem.

Innholdet i tiden er knyttet til: 1) Hvem de er sammen med. Det handler ikke bare om å være sammen med foreldrene, men også steforeldre, søsken og egne venner. Noen ganger kan personer i huset oppleves som hindre når det gjelder tilgang til dem barna ønsker å være sammen med, eksempelvis steforeldre som alltid er der og gir få muligheter for barn og forelder å være sammen alene. Andre ganger medfører knapphet på tid til en forventning om at når de først er sammen, så skal de være sammen og ikke delta på egne aktiviteter eller være sammen med egne venner.

Dette henger også sammen med: 2) Hvor de er. De fleste har samvær med foreldrene i foreldrenes hus og det har betydning for å føle seg hjemme der, men barna vektlegger mulighetene til å bevege seg mellom husene og til venner, skole og fritidsaktiviteter som viktigere i deres forståelser av sine hjem mellom foreldrenes hushold. Avstanden mellom foreldrenes hus kan være avgjørende for om de kan delta på fritidsaktiviteter, besøke venner og gå på skolen uavhengig av hvem av foreldrene de er hos.

Medvirkende til deres opplevelser av hjem er derfor: 3) Hva de gjør. Det har betydning å kunne delta i aktiviteter og rutiner i huset, som en del av familien, og ikke være den det blir tatt hensyn til eller som blir oversett fordi de bor der mindre enn de andre i huset. Eller være den som ikke har noe å finne på fordi de ikke har tilgang til sine venner eller kan delta på sine aktiviteter der de er.

Foreldrenes samlivsbrudd medfører en fordeling både i tid, når de skal være med hver av foreldrene, og i rom, når de beveger seg mellom flere hushold og i flere nærmiljø. Skiftene mellom og kontrollen over hvem man er sammen med, hvor man er og hva man gjør i hvert av husholdene utfordrer barnas forståelser av hjem. Foreldrene kan ha andre oppfatninger om hvor barnas hjem er enn dem, og det kan, for noen, lede til at de ikke føler seg hjemme noe sted.

Tonje Lauritzen

Forsker ved Østlandsforskning,

PhD i sosiologi

Artikkeltags