Gå til sidens hovedinnhold

Pasientenes beste?

Artikkelen er over 11 år gammel

Odvar Nordli og Jens Olai Jenssen har i Oppland Arbeiderblads spalter hatt betraktninger omkring sykehusene og pasientenes beste.

Begge stiller spørsmål ved politikeres og folkets ønsker om å bevare lokalsykehus. Odvar Nordli går ganske sterkt ut mot dem han sier vil bevare «alt som det er», og slik jeg oppfatter Jenssen, støtter han opp om Nordlis meninger.

Jenssen skriver riktignok: «Det er uhyre viktig å bevare en rik flora av gode lokalsykehus i alle regioner, med nærhet til folk flest.» Hva som menes med «rik flora» og «nærhet», utdypes ikke. Videre skriver han: «Det er ikke til pasientenes beste å kvele enhver fornyelse, av innhold eller struktur, når det er nødvendig for å skape mer robuste fagmiljøer.»

Ut fra ovenfor refererte utsagn regner jeg med at Jenssen mener at de som vil beholde Lillehammer og Gjøvik som gode lokalsykehus, bør fortsette å jobbe med det, dersom vi skal beholde lokalsykehus med nærhet til «folk flest». Jeg regner med at han ikke mener at tilhengerne av opplandsykehusene vil «bevare alt som det er».

Det har heller ikke vært mulig å bevare «alt som var», det vil si de gode og økonomisk godt drevne sykehusene i Oppland. Styret har brukt sitt enevelde. Det er en myte at de som vil bevare gode lokalsykehus ikke tenker framover og ikke er opptatt av kompetanse og medisinske framskritt. De er opptatt av hva som samlet er det beste tilbud, og vil ikke ha stillstand, men bevare det gode tilbud som er og å utvikle det videre, i samarbeid med høyt spesialiserte sykehus. Det er ingen motsetning i det å bevare gode lokalsykehus og det å styrke faglig kompetanse. Spørsmålet er: Hvor mange høyt spesialiserte sykehus trenger vi i Norge, og hvor bør de være plassert? Vi har en del slike sykehus, men bør ta en gjennomgang av om vi trenger flere og eventuelt hvor.

Det som har skjedd i SI, er at opplandsykehusene, som var veldrevet både faglig og økonomisk, gradvis er blitt fratatt meget viktige funksjoner som er overflyttet til et gammelt, nedslitt og trangt sykehus på Hamar. Til pasientenes beste?

Vi trenger å konkretisere følger av denne funksjonsflyttingen. Den har ført til mye reising mellom sykehusene når sykdomsbildet er sammensatt. Avstand til sykehus betyr svært mye for smertepasienter og for pasienter hvis overlevelse står om minutter, men transporttid har vært lite fremme i strukturdebatten. Til pasientenes beste?

Jenssen refererte til Nordli, som sa: «Hvis ulykken skulle være ute, og de bygger et sykehus på Gjøvik i stedet for Hamar, så er det for meg litt mer tiltalende å overleve på Gjøvik, enn å dø på Hamar.» Dette kan nok noen trekke på smilebåndet av, men det er nok svært mange som ikke gjør det. Nå er det jo uansett ikke aktuelt at Nordli reiser til Gjøvik, for der er sykehustilbudet bare blitt redusert. Opplandsborgere får dessverre ikke engang beholde «alt som det er», men skal ende opp med sykehus som legger ned seg selv. Pasientene Nordli ikke tenkte på, var «Ola» fra Vang i Valdres, eller «Knut» fra øverst i Gudbrandsdalen, som kanskje ikke når fram til Hamar i tide for å få hjelp. Vi kan snakke om «spissing» eller spesialisering til vi blir blå, men tid og veibeskaffenhet er en oversett og viktig faktor i disse sentraliseringstider.

Det snakkes stort og varmt om utbygging av distriktsmedisinske sentre i kommunene. Den nye helsereformen har «fagre ord» på papiret, men er meget usikker og frynset i kantene. Det er meningen at disse sentrene skal avlaste og lette trykket på sykehusene. Det har vært nok av usikre reformer, med nye oppgaver tillagt kommuner og fylker uten at penger har fulgt med, og videre, at eksisterende tilbud er blitt bygd ned før nye tilbud er bygd opp, utprøvd og i god funksjon. Sykehusene i Oppland «vingeklippes» både faglig og økonomisk, Sykehusfunksjoner som opplandsykehusene håndterte faglig utmerket, og i gode, egnede lokaler, er blitt lagt lenger unna, til et sykehus som ikke har plass og egnede lokaler, og som samtidig for svært mange i Oppland ligger helt bakvendt til geografisk. På toppen av alt, legges ledige sykehuslokaler i Oppland ut til «pasienthotell». Til pasientenes beste? Forstå det den som vil.

Sykehusansatte som utsettes for uro, nedleggelser, sammenslåinger og økonomiske nedskjæringer mister trygghet, trivsel og arbeidsglede. Det er blant annet dette som gjør at en del lokalsykehus sliter med å rekruttere spesialister. Til pasientenes beste?

Folk tenker sunt og riktig når de protesterer mor det som helt åpenbart er feil. Å nedgradere sykehusene for å berede for storsykehus og sentralisering, det er dårlig politikk. Mye tyder på at viljesterke rikspolitikere i maktposisjon tenker i retning av gradvis å vingeklippe lokalsykehusene så sterkt, at vi over tid og over hele landet ender opp med svært lange avstander til mer spesialiserte sykehus. Til beste for pasientene i Distrikts-Norge?

En ønsker styrking av lokalsykehus, det vil si sykehus med godt utbygde akuttfunksjoner, gode intensivavdelinger, moderne og godt medisinsk materiell, god faglig bredde, gode lokaler og dyktig medisinsk personell. Så ønsker en handlingsrom økonomisk, men med god styring av økonomien. Videre ønsker en gjennomgang av de høyt spesialiserte sykehus vi har og hvordan disse bør bygges ut videre. Hvordan kan et best mulig faglig samarbeid mellom lokale sykehus og sykehus med høyt spesialiserte tjenester formes? For Oppland er det mest naturlig å søke samarbeid mot Oslo.

På papiret planlagte distriktsmedisinske sentre må være etablerte, utprøvde og i god funksjon før en endrer eksisterende tilbud. Det motsatte har skjedd. Til pasientenes beste?

Anne Grethe Gjerdalen