Omsorgsbolig - et liv i ensomhet

Artikkelen er over 7 år gammel
DEL

Eldreomsorgen i Norge er ute med et prøveprosjekt. Min gamle mor har bodd i omsorgsbolig et par års tid. Vi ble så glade da hun fikk den, endelig skulle hun få litt mer innhold i sin tilværelse. Få se litt flere mennesker, og få flere opplevelser enn da hun satt hjemme alene.

Og så flott leilighet, med eget soverom, kjøkken og bad. Vi pakket møbler og hjalp til, ivrige for at hun skulle få det hjemmekoselig og hyggelig. I starten syntes vi det var bra, de ansatte var ofte innom henne og hun gikk til kantina for å spise middag. Vi handlet inn mat for frokost og kveldsmat hun skulle spise inne hos seg selv.

Alt så til å gå bra, men helsa ble etter hvert dårligere. Hun klarte ikke å smøre sin egen mat, knapt klarte hun å gå på do, og rullestolen ble hennes bane. Så ble hun enda mer redusert, og begynte å ringe sine barn til alle døgnets tider. Hun var redd. Redd for å bo i det store huset alene (som hun sa). Hele vinteren satt hun inne, det var ingen som kunne trille henne ut i frisk luft. Hun fikk mat i kantina en gang per dag, resten av dagen satt hun foran tv. Timene ble lange, veldig lange. Smilet til mor forsvant.

Vi spurte om det ikke var noen aktivitører ved senteret, men det var av økonomiske årsaker tatt bort, likeledes felles kaffekos på ettermiddagen.

For oss barna er det vanskelig. Ser ut til at politikerne mener pårørende skal hjelpe til, men det er ikke greit å bo 20 mil unna. Slik er dagens samfunn, barna flytter ofte langt unna sine foreldre, og i dag jobber kvinner og menn full jobb helt til de selv når pensjonsalder. De har flere barnebarn og gamle foreldre som skal passes på, og det sier seg selv at tida og kreftene ikke alltid strekker til. Enkelt er det ikke å følge med, eller hjelpe til så mye om en enn ønsker det. Vi må ha noen å stole på slik at vi vet at den vi bryr oss om har det bra.

Inne i mitt hjerte kjenner jeg en stor sorg, en stor tristhet over at min kjære mor føler ensomhet og utrygghet.

Omsorgsleiligheter er sikkert bra for mange, men man bør være ganske så frisk for å være der. Jeg tror samfunnet gjør en stor feil ved å legge om fra sykehjemsplasser til omsorgsleiligheter. Alle som jobber der gjør sikkert en god jobb, men nytenking og omgjøring må heretter vies til den eldres fordel, mer samvær, mer hygge og mer atspredelse i deres hverdag. Tenk vi blir også gamle en dag, og det blir bare flere og flere av oss. I neste generasjon bor nok ofte barn og foreldre langt vekk fra hverandre.

Alle gamle er mennesker, mennesker som engang har vært barn, så ble de unge med livslyst og forhåpninger, så voksne med barn og ansvar, og så blir de gamle med....hva?

Hilsen fortvilet datter

Artikkeltags