Nynorsk og lovbrudd

Artikkelen er over 5 år gammel

Innlegget «Sidemål og sivil ulydighet» fra lederen i Jevnaker Arbeiderparti, Odd Gunnar Heitun, i Oppland Arbeiderblad 22. juni fortjener et par kommentarer.

DEL

Supertilbud: 5 kr for alt innhold på nett i 5 uker

Heitun forsvarer i innlegget at han i et vedtaksbrev på vegne av Helsedirektoratet lot være å skrive på nynorsk, trass i at personen som hadde henvendt seg til direktoratet, hadde rett til å få svar i denne målformen.

Det er bare som opplæringsmålformer i skolen vi kaller nynorsk og bokmål «hovedmål» eller «sidemål». I andre sammenhenger er de «jamstilte målformer», og nettopp det er viktig å understreke. Staten og statlige virksomheter har altså ikke et hovedmål og et sidemål, men skal bruke begge de norske målformene etter visse regler.

En av reglene som vi finner i lov om målbruk i offentleg teneste (målloven), er at privatpersoner skal få brev fra staten i den samme målformen som de selv har brukt. Om en person henvender seg til Helsedirektoratet på nynorsk, er det derfor direktoratet som plikter å svare i denne målformen. Om Heitun skriver et vedtak på vegne av Helsedirektoratet, er det også på vegne av direktoratet han bryter loven. Det kan ikke forsvares å kalle dette sivil ulydighet; det er det motsatte.

Heitun, som ifølge innlegget tidligere har skrevet statlige svar på nynorsk, hevder dessuten at nå har «nynorsken endret seg, og det er blitt mange valgfrie former». Men den nynorske rettskrivningen har ikke endret seg vesentlig siden 1938, og de aller fleste valgfrie formene har vært med siden den gangen.

Når det gjelder nytten av å lære sidemålet, som Heitun drar i tvil til slutt i innlegget, vil jeg i denne sammenhengen avgrense meg til å vise til språksituasjonen i Oppland, som er enda mer sammensatt enn i landet sett under ett. Det er sju nynorskkommuner, ni bokmålskommuner og ti språknøytrale kommuner i fylket; og i flere av de språknøytrale kommunene er det nynorsk som blir brukt mest som opplæringsmål.

Det ville være urimelig om ikke opplandselevene fikk en grundig opplæring i dette språkmangfoldet; slett ikke all læring og forståelse kommer av seg selv. I denne situasjonen vil det også være mange stillinger som krever at den tilsatte mestrer den målformen som er i bruk i kommunen, på skolen, i kirka eller ved andre institusjoner. En språklig deling av arbeidsmarkedet i fylket ville vel ikke være annet enn uheldig?

Arnfinn Muruvik Vonen,

direktør i Språkrådet

Artikkeltags