Moen tanker om livet - før og nå

Artikkelen er over 5 år gammel

Etter hvert som årene renner på, blir man – tror jeg, mere og mere reflektert. Vi har så uendelig mye bedre tid, tid til alt vi ikke hadde tid til i yngre år. Tanker om nåtid og ikke minst fortid, minner om barneår og ungdomsår, de tar mye av tankene og refleksjonene – den gangen alt var annerledes enn i dag.

DEL

Det som blant annet slår meg i nuet er den revolusjonerende endring av arbeidsliv og ikke minst hvordan vi «før i tida» benyttet den knappe fritiden vi eide. Sommerens eneste utflukt gikk kanskje til Doksfløydammen, den gamle ærverdige fløyterdammen. Det dreide seg om tre til fire dager med overnatting i den eldgamle damhytta. Pervigen hotell som Hovel Halden døpte den i sin tid. Vi var gjerne fem seks jevnaldrende gutter fra grenda. Syklene satte vi igjen ved enden av vegen og vi fortsatte til fots. En drøy mils veg. Den slitte ryggsekken hadde ofte et innhold av et brød, en smørkladd, litt pålegg og så en trepeler med 45 prosent sprit i en spleis med minst to av guttegjengen. En liten papirpose med småsukker – var også av innholdet i ryggsekken, det for å ha noe søtt i koppen sammen med spriten og ofte den heller tynne kaffen. Den kokt i en blikkboks over en nying ved bredden av Doksfløydammens mektige vannspeil. Der vi mente den beste fiskeplassen befant seg.

Det er som jeg ennå i dag kan høre den karakteristiske « svuppende» lyden fra bambusen hver gang vi slengte ut agnet – « marketugga». Og det er som det ennå i dag kan kjennes hver gang stanga ble bøyd i en stor bue, og kjenne det nappet til – når storfisken en sjelden gang hadde slukt agnet.

Vi holdt på å slenge med bambusen til sola gløttet fram over åskammen i øst. Vi søkte da inn i losjiet, Pervigen hotell – og la oss til å sove til langt ut mot midt på dagen. På tidlig ettermiddag hadde vi vasket og flid oss, og søkte så opp til budeiene på Blestersetrene. Det for å se etter en budeie som var i den rette alder, men også for å kjøpe et spann med melk, og kanskje en liten kladd med pultost pakket inn i datidens vanligste innpakning – smørpapir.

Etter endt « ferie» var det å komme seg tilbake til tømmerhogsten, eller kanskje en påbegynt grøft vi holdt på å grave. Livet, så vel i arbeid som i fritid – var på mange måter enkelt og relativt problemfritt, slik jeg i dag kan minnes.

Fra mine guttelager minnes jeg krigsårene 40 – 45. Minner om snarefangst og illegal jakt på skogsfugl og ikke minst det på den tiden, etterspurte ekornet. Det lille kvikke pelsdyret som fantes i stort antall på denne tiden. Man kunne den gangen tjene bedre med jakt på ekorn, enn man kunne tjenesomtømmerhogger.Et annet gjevt jaktbytte var haren. Den ble ofte skutt med heimelagede haglpatroner til den meget skrale hagla. Skutt på setervollene når den første grønne groen tittet fram etter vinterdvalen. Et godt tilskudd til det vanlige kostholdet på denne tiden, den gangen da okkupantene herjet med oss nordmenn. Den gangen de fleste Torpinger levde på stekt flesk og Kers Pink.

Vanskelig å skjønne for dere unge–kanskje? Sytti år har svunnet hen. Jeg er av de relativt få gjenlevende som opplevde krigsårene. I dag lever vi–på mange måter, et liv i velstand og rikdom. I min barndom, fra hånd til munn.

Gammel torping

Artikkeltags