Min adventssalme

Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

Jeg ble kjent med en dame som vokste opp alene med en alkoholisert mor. Faren dro da hun var fem år. Orket ikke mer og lot barnet bli alene med mamma og hennes djevler, som skånselsløst dro henne inn og ut av hennes evne til å være menneske.

Jeg snakket lenge med damen. Hun er velutdannet, distingvert og tilsynelatende helt til stede i seg selv. Hun har to barn. En fullkommen pike på tre år, og en prins på ett og et halvt. Hun har en mann som er jurist, arbeider i Justisdepartementet. Selv har hun nettopp disputert for doktorgraden i filosofi. De er en familie som andre familier.

Vi ble sittende og prate i et selskap. Og etter hvert ble det naturlig for henne å åpne seg litt for meg.

Hun fortalte meg at hun hele barndommen og ungdommen levde sammen med en mor som misbrukte alkohol. Alene. Det var bare de to. Hver kveld drakk mamma alkohol. Hver morgen måtte hun vekke henne, støtte henne til toalettet så hun fikk spy. Hun måtte skjule mammas alkoholisme, måtte passe på å ha venner på besøk bare i gode perioder, måtte «stjele» penger til mat, som ellers hadde blitt brukt til alkohol, måtte «late som om» alt var fint og riktig.

Og jeg tenkte at hun ville fortelle meg om hvor voldsomt hun hater sin mor, og hvordan hun var et løvetannbarn, som har dratt seg opp av asfalten og klart å stable sammen et liv.

Men det viste seg at dette bare var parentesene i det hun fortalte meg. For hun fortalte meg om kjærlighet, først og fremst. Først og fremst om kjærlighet, fortalte hun meg.

For henne er mamma kjærlighet.

Hun undersøkte i voksen alder sin mammas historie. Hun snakket med mammas søster. Mammas søster er to år yngre enn mamma. Og mammas søster ble reddet av mamma, fortalte mammas søster. Hun ofret seg selv for sin søster. Hun beskyttet henne. Mot deres fars misbruk.

Morfar hadde en umettelig trang til å få stilt sitt seksuelle behov hos små jenter, små barn. Mamma lot derfor sin far utnytte henne hver kveld, mens søster lå og lyttet til det grusomme som skjedde. Aldri lot mamma søster bli misbrukt. Aldri lot hun henne høre galskapen som skjedde nedenunder da foreldrene slo hverandre helseløse, hun holdt henne for ørene, beskyttet. Fortalte at alt vil bli bra, verden er god, selv om det ikke virker slik.

Mamma var ødelagt. Hun drakk og drakk og drakk. Hver dag. Men mamma var allikevel kjærlighet. Hun klarte ikke å være i verden, den virkelige verden. Men hun var allikevel mamma for sitt barn. Hun smilte alltid, smilte til sitt barn, hele, hele tiden. Hun kjeftet aldri, var aldri brå, hun var bare god. Gjennom alkoholen var mor bare kjærlighet. Hun så sitt barn, ønsket å nå fram til sitt barn med et budskap: Du er elsket. Og mamma elsket, gjennom og på tvers av alkoholrusen bygget hun opp sitt barn.

Og det utrolige er at denne damen jeg traff bare elsker sin mor. Hennes mor drakk hver dag, hver eneste dag av hennes oppvekst. Allikevel er det eneste ordet hun vil klistre til sin mor ordet Kjærlighet. Hennes mor var bare god. Sa hun til meg.

Når noen misbruker alkohol, er det dét vi ser. Vi ser ikke menneskene, mamma, pappa, søster, bror. Vi ser det instrumentelle i omsorgssvikten.

Vi er så glade i det perfekte. Vi blir bedt om å være på vakt, se etter tegn på omsorgssvikt, etter misbruk. Vi vil ha det perfekte. Barnehageansatte blir fortalt at det er bedre med en bekymringsmelding for mye enn en bekymringsmelding for lite.

Det går underlig bra med min venninne. Hun fullførte doktorgraden på tross av at hun tilbrakte hele sin barndom med en alkoholisert mor.

Hun fortalte meg at hun ikke ville ha vært det foruten. Sin barndom. Hun elsket sin barndom. Hun fortalte meg at for henne var mammas kjærlighet nok. Mer enn nok. Hun fortalte meg at hennes mor var det absolutte kjærlighetspunktet i hennes liv. Det hele hennes sinn dreide seg om. Hennes mor sa alltid til sin datter at hun kunne få til alt. At det var ingen grenser for hva hun kunne klare. Hun hvisket henne i søvn med ordene: «Du er verdens gjenglemte prinsesse. Du kan klare alt.»

Mamma drakk hver dag. Hver eneste dag. Men hun elsket også hver dag. Hver eneste dag. Og kjærligheten er sterkere enn mørket.

Dette er slutten av min salme: Det perfekte er bare perfekt. Det er ingen kjærlighet i det perfekte.

Det uperfekte inneholder en voldsom kjærlighet. Kjærligheten mellom foreldre og barn.

Jørgen Stueland

advokat

Artikkeltags