Leve meg! Anerkjennelse til DPS i Aurdal

Artikkelen er over 5 år gammel

Mange har et normalt og greit liv med få tunge bører å bære. Kanskje de fleste har det slik? Andres lodd i livet kan være veldig annerledes.

DEL

Gå høsten i møte - KUN 88 kr for 8 uker med papiravisen og alt innhold på nett

Ting hoper seg opp, det baller på seg og ingen ulykke kommer alene. For noen kan det være andre eller andres omstendigheter som dominerer ens eget liv, som en må forholde seg til og slite med. Da blir en et tredjepartsoffer. Det kan være rus, psykiske lidelser, vold, økonomiske problemer og andre ting som noen i nær familie sliter med, men som en selv blir sterkt berørt av og involvert i, og som til slutt går på helsa løs.

Slikt kan være vanskelig å takle. Noen er sterke og utholder alt, mens en del, kanskje mange av oss har ei tålegrense som til slutt overskrides. Etter år med slit og vanskelige hendelser og omstendigheter, etter at en har gitt alt av seg selv, stilt opp, prøvd, kjempet og grått, ryker til slutt strikken. En orker ikke mer. Da åpner avgrunnen seg.

Jeg er en av disse. Ingen må tro at jeg ber om sympati eller at jeg gjennom dette gjør meg selv til offer. Jeg bare forteller hvordan dette er for meg selv og for svært mange andre. Tredjepartsoffer. Det er ingen ønskverdig «offerrolle».

Gjennom årene, og da det har røynet på som verst, har dette vært et tema hos fastlegen som har vært innsiktsfull og forståelsesfull. Det har resultert i henvisning til det lokale DPS. En time i ny og ne, kanskje en gang i månedene, har imidlertid ikke vært til vesentlig hjelp. Imens har årene gått. Jeg fikk heller prøve å takle dette på min måte.

Så, i høst kom det uunngåelige. Strikken røk, de aller siste reservene var brukt opp. Jeg kontaktet fastlegen, kaste meg ut på dypt vann og ba om å få komme bort. Det kunne være hva som helst. Bare komme meg bort. Jeg visste at dette i denne sammenheng ville være psykiatrisk behandling. Selv om jeg har mitt daglige virke i helsevesenet, er jeg også en del av det samfunnet som opplever psykiske lidelser som stigmatiserende spesielt når det rammer én selv. Jeg hadde aldri blitt fortrolig med tanken, men nå måtte jeg bare erkjenne. Jeg var moden for innleggelse. Da brevet kom om at jeg hadde fått plass på DPS i Aurdal kom også erkjennelsen. Jeg er en psykiatrisk pasient. Det neste var en rekke spørsmål. DPS Aurdal? Hva er det? Hvordan er det der? Folk jeg kjenner ble kontaktet. Visste de noe om dette stedet? Noen visste. Det vare bare positivt. Det skulle visst være veldig bra der. Natten før innleggelse sov jeg dårlig. Jeg gruet meg ikke, men var veldig spent og kanskje også litt usikker.

Kort fortalt. Derfra og ut har det hele bare vært en veldig spesiell og god reise.

En ting var utgangspunktet. Det å komme seg bort. Det i seg selv var viktig. Jeg fikk slappe av, skifte fokus, tenke mest på meg selv, få servert mat, turer og masse frisk luft, trekke meg tilbake og sove godt og ikke minst de lange og gode samtalene. Og i tillegg hadde fellesskapet med medpasienter betydelig verdi. Masse flotte mennesker som jeg også lærte mye av. Jeg slappet av uten dårlig samvittighet. Skitt i verden, leve Toten eller meg selv! Jeg følte meg ikke egoistisk, ikke ett sekund. Jeg nøt i stedet hvert sekund. Dette hadde jeg ikke taklet på denne måten hadde jeg ikke fått kvalifisert og god hjelp til å tenke og handle nettopp slik, til på en måte å «gi blaffen» i alle andre og alt annet enn meg selv. Nå var det min tur. Nå var det (nesten) bare meg det dreide seg om. Det var godt.

Jeg hadde ikke tenkt eller forestilt meg at en institusjon kunne være slik bemannet at alle funksjoner, alle som jobber der, har den samme profesjonaliteten, men også den ekte empatien, menneskeligheten og engasjementet, alle som én, slik som jeg opplevde nettopp i Aurdal. Dette var en god erfaring, for meg som pasient, men også for meg som helsearbeider og som samfunnsborger. Det er befriende. Det er bra å vite at det finnes kvalifisert hjelp, at det ikke bare blir en dash med «terapi» her eller der, men at det finnes tilbud som virkelig er til noe, som gjør en forskjell, som gjør folk friske, og slik sett, i ytterste konsekvens oppfyller sin samfunnsoppgave.

Ikke alt fungerer like godt, heller ikke innenfor psykiatrien. Noen beskylder, muligens med rette eller med urett, at det kan virke som om psykiatrien er for mye prat, for mye teori, for mye «jeg ser at du sliter» og så blir det med dette. Vel, mulig jeg er for kritisk, for enkel og så videre. Men det tåler de. De er jo profesjonelle også på en slik måte. Har jeg noe rett i det jeg prøver å få fram, ja, så regner jeg med at det blir oppfattet som konstruktiv kritikk.

I Aurdal ble jeg sett, jeg ble hørt, jeg ble forstått og jeg ble møtt med en ekte og oppriktig positivitet og ikke minst fikk jeg hele veien gode og konstruktive innspill. Jeg opplevde at jeg hadde en verdi som jeg ikke lenger visste at jeg hadde. Jeg kom inn med null verdi. Den hadde jeg mistet for mange år siden. Jeg ble oppmuntret til å se de positive sidene ved meg selv, jeg fikk styrket selvtilliten og selvbevisstheten. Da jeg etter noen uker i Aurdal sjekket ut var jeg klar til å reise hjem. Jeg gledet meg. Ikke til å forlate mine nye venner, tvert imot, det var med sterkt vemod. Men til å komme hjem til mine. Jeg var klar til å ta fatt på livet igjen.

Etter det jeg forstår vurderes det nå å redusere bemanningen og tilbudet ved DPS i Aurdal til fordel for oppbygging av en ny enhet i Gjøvik. Flott! Sett i gang. Bygg en ny enhet i Gjøvik. Å styrke tilbudene innen psykiatrien er det åpenbart behov for. Vi, som vet litt om behovet, gleder oss. Men hvorfor samtidig redusere noe som fungerer aldeles utmerket? Dersom den nye enheten i Gjøvik skulle oppnå den samme graden av vellykkethet i behandlingen som i Aurdal, noe som slett ikke er sikkert, har man i beste fall kommet like langt. Status quo. Det er en del av profesjonen innen psykiatrien å skape gode og trygge miljøer. Men det lille ekstra, the final touch kan kun skapes av mennesker med slike personlige kvaliteter. Så hvorfor da ta sjansen på at det nye blir like bra som det som fungerer så godt?

For en gangs skyld tillater jeg meg å være bare egoistisk. Jeg var så heldig å få være pasient i Aurdal mens institusjonen ennå var intakt og kunne yte den helt spesielle tjenesten som de har bygget opp, og som jeg har forstått slett ikke er typisk for alle slike institusjoner. Jeg er glad for at jeg kom dit før noen rakk å redusere eller legge ned dette helt spesielle tilbudet. Skitt i politiske og byråkratiske beslutninger, skitt i alt leve meg!

Takknemlig

Artikkeltags