Kvinnefrigjøring eller regelrett idioti?

Kronikkforfatter: skuespiller og dramatiker Gro Ann Uthaug.

Kronikkforfatter: skuespiller og dramatiker Gro Ann Uthaug.

Av
Artikkelen er over 5 år gammel
DEL

Kronikk Dessverre kom jeg i skade for å se «debatten» på NRK torsdag kveld. Det skulle jeg aldri ha gjort, for der åpnet det seg noen problemstillinger som jeg overhodet ikke har bruk for – likevel har jeg knapt tenkt på annet de siste dagene. Grevinnesleng, flaggermus-armer, kalkunhals, etc. man påsto i debatten at dette er det vi kvinner opptatt av. Dette er det kvinner nå snakker om på norske arbeidsplasser i lunsjen. Kvinnen legger seg frivillig under kniven for å rette på sitt utseende av frykt for ikke å være pen nok. De unge kvinnene står timevis foran speilet hver eneste dag, de bruker tusener på tusener for å rette på utseendet sitt. Sprøyte inn Botox i lepper, stappe silikon i bryster, rumper, ja, til og med i underlivet, blir det gjort plastisk kirurgi i, lød påstandene under NRK-debatten, fordi kjæresten ikke finner henne attraktiv nok.

Hvis dette er tilfelle, bør kjærestene byttes ut, og det litt brennkvikt! Men jeg tror dessverre ikke det er kjæresten (mannen) som er den store stygge ulven. Jeg tror det er kvinnen selv.

Hvor mange mannlige bloggere finnes det egentlig? Og hva skriver de i så fall om? Sport, biler, hagestell, tekniske duppeditter? Mulig det. Hvor mange kvinnelig bloggere finnes det da? Hundrevis? Tusenvis kanskje? Og hva skriver de om? Skjønnhet og velvære, moter, flat mage, stram rumpe, perfekte negler, velstelt hjem, og så baking selvsagt!

Og så skal vi kvinner lese dette, være opptatt av dette, og bruke tiden vår på å følge noen som er så opptatt av sitt eget perfekte jeg, at de velger – i Narsissismens speil – å trampe på andre kvinners alminnelighet og sårbarhet. For, som Prøysen skriver, «å tråkke på andre for å stå høyere selv».

For hvem av oss, med hånden på hjertet, har ikke følt oss utilstrekkelige, ubehjelpelige, svake, mislykkete, dumme, redde, og mye, mye mer. Selvsagt – alle gjør vi det fra tid til annen. Det er en del av det å være menneske. Det kalles følelser. Men disse negative følelsene behøver ikke ødelegge oss. Bloggerne som nører opp om disse følelsene er ikke verd det. Kutt dem ut, og reis deg, jente!

Jeg leser ikke Dagbladet og VG. Jeg leser ikke blogger. Det er jeg glad for – etter denne virkelighets-sjekken sist torsdag. Men jeg leser Camilla Collett. Hun sier i 1862: «Skal kvinnen ha makt over sitt eget liv, og det skal hun, må hun ha kunnskaper.» Det er også dette Malala Yousafzai skriver i sin bok: «Skal jentene ha kontroll over sine egne liv, må de ha utdannelse. Utdannelse er makt. Kunnskaper er makt. Det gir også frihet.»

Jeg trodde kvinnekampen var kommet lenger i Norge. Jeg trodde det var andre problemstillinger som fylte våre liv. Og jeg tror ikke det er mennene som skaper dette såkalte skjønnhetspresset på kvinnen.

Jeg tror at vi påfører oss dette feilslåtte skjønnhetsidealet selv. Det er vi som snakker om appelsinhud, skrukker på halsen, slanking og muffinsmage. Mødre er ikke alltid gode forbilder for sine døtre. Vi pirker på utseendet til døtrene oftere enn karakterene på skolen. Hvorfor gjør vi det? Er vi misunnelige på våre egne døtre? Camilla Collett skriver i forordet til «Amtmannens døtre» som kom ut i 1854: «Dessverre er det min erfaring at det er kvinnen selv som er den sterkeste til å underkue sine døtre. Med stadige små drypp om plikt, forventninger og ideal – sløver hun pikesinnet til å følge samfunnets konvensjoner uten noen gang å stille kritiske spørsmål. I min roman er det derfor Amtmannine Ramm som holder svøpen over sine døtre.»

Så min appell til denne merkverdige og nedverdigende debatten er: Slutt å les dameblogger. Du blir ikke klokere av det. Skaff deg en utdannelse. Søk kunnskap. Protester mot denne uvirkelige og unødvendige debatten. Slutt med Botox, gå deg en tur og få frisk luft i lungene! Les en god bok. Og så til slutt: Narcissus, en ung og vakker halvgud, ble elsket av den unge piken Eco. Men han elsket bare seg selv. Han satt hele tiden og betraktet seg selv i speilet. Hun prøve forgjeves å få ham i tale. Hun ble mer og mer usynlig. Til slutt var det bare en svak stemme igjen av henne – et ekko. La ikke denne skjebnen bli din. Det er snart 8. mars. Gå i tog for virkelige samfunnsspørsmål og stå opp for dine rettigheter og plikter. Din datter og sønn fortjener det.

Artikkeltags