Kvantitet kontra kvalitet

Monica Eng

Monica Eng

Artikkelen er over 6 år gammel

I OA 12.2 uttrykte jeg i «åpent brev til helse- og omsorgsministeren» bekymring for at menneskelig kan gå tapt som følge av omstillinger innenfor psykisk helsevern.

DEL

15.2 sto jeg fram i OA og fortalte historien om Eirik som valgte å ta sitt eget liv. Samme dag ble et tilsvar fra Støre publisert, og i et innlegg 16.2 kommenterte jeg hans tilsvar. Etter denne kommentaren har debatten blitt taus. Det samme opplever jeg skjer i stadig flere tilfeller. Debatter blir tiet til taushet av et «system» som nekter å uttale seg, eller som i beste fall svarer ut fra teori.

Det er en ren maktoverskridelse når politikere og ledere overhører brukererfaringer når det foretas beslutninger på samfunnets vegne. Jeg savner en tankegang knyttet til et menneske som en helhet, både som individ og som en del av et samfunn. SI legger ikke skjul på at de er pålagt innsparingstiltak. Støre viser til at det er bevilget økte midler til kommunene. Dette gir en forståelse av at midler til psykisk helsevern totalt sett ikke reduseres, men at pengene i realiteten omfordeles. De fleste forstår at penger som tidligere ble bevilget til døgnplasser i spesialisthelsetjenesten vil gi langt flere muligheter for antall timebaserte polikliniske og kommunale tiltak. At en slik omfordeling vil gi et kvantitativt bedre tjenestetilbud. Men hva med kvaliteten, pasientsikkerheten og de overordnede velferdspolitiske målsettingene? Hvordan skal f eks NAV oppnå målsettingen om «flere i arbeid, færre på trygd», når behandlingsforløpene som forespeiles ikke kan sies å være i samsvar med den tiden Folketrygdlovens regler gir til å kunne avklare arbeidsevne for å unngå varig pensjonsytelse? Det er vel ingen som kan påstå at et timebasert tilbud vil bidra til en like effektiv avklaring som f eks et døgntilbud!?

Ville det ikke vært mer fornuftig om det ble bevilget økte midler til helsetjenesten slik at helsepersonell kan tilby pasienter en behandling basert på en faglig vurdering ut fra den enkeltes behov? Ville ikke de som skal ha ansvar for oppfølging i kommunene og behandling i polikliniske avdelinger blitt bedre rustet til å kunne bistå pasienter til å mestre en hverdag med sykdom, dersom pasientenes behov ble avklart og kartlagt av spesialistene FØR ansvaret ble overført? Ville det ikke vært både mer kostnadseffektivt og samfunnsøkonomisk lønnsomt på sikt, dersom man investerte i et kvalitativt bedre tjenestetilbud til pasientene som samtidig tok høyde for å tilrettelegge for et kortest mulig løp innenfor NAV og behovet for trygdeytelser?

Når alt ses i sammenheng ut fra et helhetlig perspektiv, er det lite som tyder på at intensjoner og/eller målsettinger ved omstillingene innenfor psykisk helsevern skal bidra til bedring – verken for pasienter, pårørende, helsepersonell eller for samfunnet. Det er ikke hold i Støres argumenter om at samhandlingsavtalene skal bidra til et bedre tjenestetilbud for pasienten, at valg av behandlingsnivå skal baseres på vurderinger av den enkeltes behov, så lenge etterspørsel etter døgnplasser i spesialisthelsetjenesten ikke gjenspeiles i antall plasser som tilbys! At divisjonsdirektør Gunn Gotland Bakke ved Psykisk helsevern SI i OA 27.2 på konkrete spørsmål fra overlege Inger Kragh Nyhus innlegg i OA 27.2, viser til de samme intensjonene og målsettingene – at hun uttaler at dette skal føre til et like godt tilbud til pasientene, at hun HÅPER de nye behandlingsmetodene vil føre til like gode eller bedre resultater på sikt, samtidig påpeker at de har lite dokumentasjon for effekten av omstillingene som settes i verk – øker ikke tilliten til «systemets» beslutningsevne på vegne av samfunnet!

Det er lite som tilsier at samfunnet kommer til å «spare» på en omfordeling av midler innenfor psykiatrisk helsetjeneste. Det nytter ikke å tenke for snevert, glemme et menneske som helhet om man ønsker å oppnå velferdspolitiske målsettinger! Ei heller sette kvantitet foran kvalitet om man ønsker å redde liv!

Monika Eng

Artikkeltags