Ja til fred og forsoning

Artikkelen er over 7 år gammel

Sekstisju år er gått siden det ene vant over det andre, og freden brøt løs her i landet på godt og vondt.

DEL

I dag feires datoen 8. mai med pomp og prakt, fine taler og kransenedleggelser.

Kongehus, regjering og politikere snakker alle over seg om hvor humane og tolerante vi her i Norge er overfor alt og alle. Ja vel, men da er det merkelig å se hvor skammelig vi her i landet fortsatt behandler de som kom til å havne på «feil» side sekstisju år etter. Er ikke den behandling som disse har fått fra norske myndigheter i alle disse år et utslag av nettopp intoleranse? En form for rasisme? Det samme som preger fiendebildet av nazismen i våre historiebøker.

De mange fine ord om fred og frihet låter hult når jeg tenker på hvordan de såkalte tyskerjentene og -barna, for ikke å glemme barn av NS-medlemmer, ble behandlet i frigjøringsdagene av dem som hadde kommet til å velge «riktig» side under okkupasjonen, eller som majoriteten; de som ikke valgte side i det hele tatt, men som mer enn gjerne, og helt uten noen form for betenkeligheter, tok seg godt betalt tyskerarbeid og således bidro til å holde det tyske krigsmaskineriet i gang.

Når nasjonalsangen spilles 8. mai, manes det hos meg fram bilder av unge jenter «tyskertøser» ble de kalt som blir skåret håret av og utsettes for overgrep som overgår selv de verste beretninger om tyskernes framferd i Norge under den fem år lange okkupasjonen. Akkompagnert til jubelbrus og tonene fra Ja vi elsker dette landet, blir unge norske jenter avrevet klærne på åpen gate, og brennesle presses mot kjønnsorganene. Aldri har vel brennesle vært mer etterspurt her i landet enn i frigjøringsdagene 1945. Unge norske jenter voldtas offentlig, gang på gang, mens «gode nordmenn» stimler rundt for å heie på. Dette er også 8. mai 1945.

Den behandling som disse jentene og barna deres siden fikk av norske myndigheter er heller ikke Norge verdig, og kan ikke forsvares, selv ikke sett med datidas øyne. Bildet av Norge som en humanismens høyborg slår sprekker og man lurer med rette på om det virkelig var det gode som vant over det onde for sekstisju år siden, og ikke omvendt.

Selv nå, så lenge etter, kan ikke NS- eller tyskerbarna ha noe som helst håp om å bli tatt inn i varmen, den varmen de aldri har fått oppleve for de ble jo født skyldige, og vil dø skyldige. Dette har de hele tida og i alle år fått føle på kropp og sinn, og det til gagns.

Bare vi unge, vi som var så heldige å bli født etter krigen, er i stand til å uttale disse ord som representanter for regjeringen, og våre forfedre, burde ha uttalt, men som mange tydeligvis ikke akter å si: Vi er skamfulle og beklager den urett som er blitt gjort mot dere i alle disse årene.

Disse ord vil bøte på en del åpne sår og kunne bidra litt til å gjøre 8. mai til den dag den er ment å være. Men enn så lenge, senker jeg blikket 8. mai mens de mange fine taler blir holdt, og hvisker stille for meg selv, tilegnet norske myndigheter og såkalte «krigshelter» uten verken evne til selvransakelse, empati eller til å kunne tilgi: Skam dere!

Jan Holthe, FN-veteran

Artikkeltags