Iskanten i Arktis og regjeringen

Artikkelen er over 5 år gammel

Regjeringen vil flytte iskanten i Arktis! Nyheten ble sluppet 20. januar og ble møtt med stor begeistring av representanter for oljenæringen.

DEL

Dette vil åpne nye muligheter for oljeutvinning i nord.

Nå er det ikke slik at regjeringen reit fysisk flytter iskanten. Den flytter seg selv, som et resultat av den samme oljenæringens aktiviteter og annen bruk av fossil energi. Regjeringen følger bare etter med grensa for hvor det kan være akseptabelt å sette i gang ny leting etter olje og gass. Og fossilnæringen gleder seg over framtidsutsiktene. Har vi andre grunn til å glede oss? Neppe!

FNs klimapanel har kommet fram til at vi, for å holde det såkalte togradersmålet, maksimalt kan slippe noe slikt som 320 milliarder tonn karbon ut i atmosfæren i form av CO2. Dette gjelder i praksis for all framtid. Fra før har vi allerede sluppet ut 530 milliarder tonn karbon siden starten av den industrielle revolusjonen, og langt det meste av dette i de siste tiårene. Vi synger altså på det absolutt siste verset for togradersmålet. Men det gjør tydeligvis lite inntrykk på fossilnæringen og dens politiske drabanter. Der er parolen mer, virker det som. Mer leting, mer utvinning, mer av alt. Mens vi i virkeligheten burde gjøre alle mulige anstrengelser for å avvikle fossilindustrien fortest mulig, er det det motsatte som skjer. Man søker heller å holde liv i den lengst mulig, blant annet ved å ta i bruk ”nye” og enda mer skadelige former, som skifergass (der utvinningen fører med seg store metanutslipp) og tjæresand. Så aggressiv er denne politikken at verden flyter over av olje, gass og kull. Et direkte utslag av det, er at oljeprisen synker dramatisk, og dermed stimulerer til enda høyere forbruk.

Den kanadiske journalisten Naomi Klein har skrevet en tungvekter av ei bok, som har mottatt mye oppmerksomhet og berømmelse: This changes everything. Capitalism vs The Climate. Den handler om mye, blant annet om hvorfor vi ikke kan stole på fossilindustrien. Med mengder av eksempler viser hun hvordan de ikke lever opp til det samfunnsansvaret de så gjerne vil smykke seg med. Eksemplene strekker seg fra lobbyvirksomhet og press for å få øke virksomheten – og dermed tjene mer penger – til hvordan de neglisjerer miljøproblemer og systematisk overkjører urfolk og lokalbefolkning i utsatte områder. Videre hvordan de – igjen for å øke profitten – tar sjanser, sparer inn på - og slurver med sikkerheten de ellers skryter av ved hver gitt anledning.

Klein henter eksemplene sine fra Amerika, for det meste ,men også fra Afrika (Nigeria), Asia og en rekke andre land, også europeiske. Vi kan tro og håpe at det meste ikke er representativt for norsk oljenæring, men det som kanskje er en av hovedkonklusjonene hennes, tror jeg også har gyldighet her: Vi kan aldri stole på at fossilnæringen vil ta noe som helst ansvar for å bringe oss ut av den potensielt katastrofale utviklingen vi nå er inne i. De vil aldri klare å se ut over sitt eget snevre behov for å sikre egen virksomhet og profitt. Og at politikerne heller ikke makter det, synes dessverre også ganske åpenbart.

Naomi Klein setter sin lit til folkelige motstandsbevegelser som hun mener vil blomstre opp i stadig økende grad, og sette en effektiv stopper for fossilnæringens destruktive ekspansjon. Hun har sett mange eksempler allerede, på det hun kaller Blockadia. Vi har også våre egne tilløp til Blockadia, knyttet til Lofoten, Senja og Vesterålen, så vel som Barentshavet og alle andre, nye eldoradoer for olje- og gassutvinning. Måtte de raskt bli flere og sterkere!

Paul Lindviksmoen

Naturvernforbundet i Oppland

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken