Hvorfor skal pasienter med psykiske lidelser ikke få tilgang til spesialiserte tjenester?

Artikkelen er over 4 år gammel

I flere år har Sykehuset Innlandet diskutert hvordan våre helsetjenester framover skal organiseres.

DEL

Gå høsten i møte - KUN 88 kr for 8 uker med papiravisen og alt innhold på nett

Det står mellom videreutvikling av nåværende mellomstore sykehus og bygging av et nytt storsykehus lokalisert ved Mjøsbrua. Jeg satt i styret i Oppland legeforening i forrige prosjektrunde da vi diskuterte «Prosjekt 2020». Vi kom med en klar uttalelse om fordelen ved å bygge videre på de mellomstore enhetene. Dette inkluderte også psykisk helsevern. Vi anbefalte videreutvikling av sentralsykehuset på Reinsvoll.

Det som er ytterst vanskelig å forholde seg til når man ser på overordnet logisk tankegang, er at Sykehuset Innlandet snakker diametralt motsatt når det gjelder somatiske sykdommer og psykiske lidelser. De bruker så å si de samme argumentene, men med motsatt fortegn. Når det handler om somatiske lidelser, er argumentet faglighet, store fagmiljøer. Man mener at pasientene gjerne vil reise noen ekstra kilometer til et storsykehus når de vet at de her vil møte kvalifisert personell som kan akkurat deres lidelse. Man snakker om behovet for å sentralisere. Ingen skal få lov til å være behandlere hvis de ikke er godt opplært. God opplæring betyr at man må ha sett mange pasienter innen eget fagfelt. Kirurgene for eksempel, må operere mange før de er gode. Behandlerne skal ha mengdekompetanse, være «veltrente» så å si, på eget fagfelt. Retorikken er som følger: «Dette er framtiden. Fremtidens pasienter vil søke etter den beste kompetansen, og den vil vi samle i et storsykehus». Ut over storsykehuset må det være noen lokalmedisinske sentre eller lokalsykehus. Men de er ikke levnet mye omtale. Alt handler om det store sykehuset med alle de viktige fagfolkene, og at fagfolkene i det nye storsykehuset vil kunne ha nytte av hverandre. Pasienten slipper å bli sendt rundt. All den viktige behandlingen skal finnes på samme sted: i Storsykehuset.

Når temaet er psykiske lidelser derimot er mantraet «nærhet og desentralisering». Pasienten skal få behandling hjemme eller i nærhet av hjemmet. Her mener man ikke at pasientene gjerne vil reise noen ekstra kilometer til et storsykehus eller sentralsykehus når de vet at de her vil møte kvalifisert personell som kan akkurat deres lidelse. De gamle «storsykehusene» innen psykiatri – de nåværende sentralsykehusene på Reinsvoll og Sanderud – omtales som ”asyl” som man ser på som gammeldags. Distriktspsykiatrien ses på som framtiden. Borte vekk er konstateringen av at framtidens pasienter er opptatt av den beste faglige kompetanse. Faglighet, store fagmiljøer, behovet for å møte fagpersonale som kan mye om akkurat denne pasientens lidelse er ikke tematisert i noen særlig grad. Ideen er å spre fagmiljøet ut, nær pasienten. «Der ute” skal alle fagfolkene være ”generalister». De må alle kunne noe om alt. Dermed oppnår de mye generell kompetanse. Men hva med problemstillingen knyttet til spesialkompetanse på alle undergruppene av psykiske lidelser? Hva med mengdekompetansen, det å ha behandlet mange av alle undergruppene? Nei, selv om psykiatri er et stort fagfelt har man ingen formell subspesialisering. Og det aller meste skal behandles ut fra Distriktspsykiatriske sentre. Borte er ideen om at store enheter, eller sentralsykehus, eller storsykehus om man vil, vil rekruttere fagfolk.

Med andre ord må jeg konstatere at det som er argumentene FOR å satse på et storsykehus i somatikken er borte fra utredningen om Psykisk Helsevern. Argumentene nevnes ikke. Og det som er argumentene FOR å satse på distriktspsykiatrien er borte fra utredningen om storsykehus. Argumentene nevnes ikke. Ledelsen har altså lagt fram argumenter med stikk motsatt fortegn i to utredninger som har pågått over de siste to år.

Er dette tilfeldig? Nei, jeg velger å anta at ledelsen i Sykehuset Innlandet ikke velger tilfeldig når de skal argumentere. Jeg antar at det er en bevisst strategi. En valgt strategi. Problemet er at det ikke blir særlig overbevisende eller troverdig når man velger å snakke i strid med seg selv. Hva skal man egentlig tro? Er det fag eller nærhet som er viktigst? Ifølge Sykehuset Innlandet er det i somatikken åpenbart fag, mens det i psykisk helsevern er nærhet. På denne måten velger Sykehuset Innlandet å vektlegge fag i langt mindre grad når vi snakker om psykiske lidelser. Som om det er mindre viktig for en pasient med en kronisk, invalidiserende depresjon å få tilgang til fagfolk med spesialkompetanse enn det er for en pasient med brystkreft? Forstå det den som kan!

Ja, hvorfor denne enten/ eller tenkningen? Hvorfor denne svart/hvitt, fag/nærhet diskusjonen? Hvorfor satse på storsykehus i somatikken og distriktspsykiatri i psykisk helsevern?

Det er enormt mange dilemmaer når man skal velge framtidig mal for organisering av helsevesenet i vår region, det er alle enige om. Personlig er jeg fortsatt tilhenger av det jeg kaller de mellomstore enhetene. Fagmiljøer som er store nok til å være robuste fagmiljøer. Sykehus som er store nok til å gi mange og faglig gode tilbud til pasientene.

Nå går vi inn i 2013. Sykehuset på Reinsvoll skal feire 100 år. Fra å være et gammeldags asyl har det utviklet seg til å bli et moderne mellomstort psykiatrisk sykehus med 5 korttidsposter, 1 alderspsykiatrisk post, 3 psykoseposter og 1 post med rusbehandling. Under korttidsavsnittet har den ene posten (1C) spesialisert seg på spiseforstyrrelser, den andre på stemningslidelser/affektive lidelser (1B). Vi har et godt samarbeid med vårt utmerkede team med fysioterapeut og idrettsterapeuter. Vi har et godt samarbeid med stallen, alle som organiserer aktiviteten rundt hestene/terapiridning. Vi har aktivitører som bistår alle poster. På alle måter har vi et nær komplett tverrfaglig miljø. Jeg er stolt over å ha vært en del av dette miljøet gjennom de siste 12 årene.

Nesten alt det man ville kunne si er en fordel på et storsykehus i somatikken har vi i dag ved sykehuset på Reinsvoll. I tillegg er det i motsetning til det planlaget storsykehuset akkurat passe stort. Alle kjenner alle. Det er lett å få tak i den du skal spørre. Kommunikasjonen er lettvint. Med andre ord: vi er fornøyde.

Likevel har man i Styret i Sykehuset Innlandet 20. desember 2012 besluttet at dette fagmiljøet skal ødelegges. I to år har man diskutert. Fra starten av visste ledelsen at den ville følge «sentrale føringer» til punkt og prikke. Det var ikke lov å diskutere lokale tilpasninger! Og dermed var det egentlig ikke så mye å diskutere. Da hjalp det ikke at vi på Reinsvoll kan vise til et godt, stabilt fagmiljø som sammen med hele staben har utøvd mye god behandling – det teller ikke. Fag teller ikke i denne prosessen! Det eneste som teller er å få Innlandet til å stemme med det som angis fra nasjonalt hold. Dermed valgte alle i styret enstemmig å gå inn for å nedlegge tre poster på Reinsvoll. Før eldrebølgen har begynt, nedlegges de siste alderspsykiatriske plassene i Oppland. Ingen har laget en konsekvensanalyse av hva det betyr. Men alle vet at det selvsagt vil bety et betydelig forringet tilbud til pasienter med alderpsykiatriske lidelser i Oppland. Det hjelper ikke stort at det skal bli fire ekstra plasser på Sanderud. Imot hele fagmiljøet på Spesialavdelingen for Spiseforstyrrelser nedlegges post 1C. Den såkalt «flyttes» til DPS Gjøvik. Ingen vet om fagpersonalet blir med på flyttingen. Ingen har spurt. Ingen har snakket med dem etter forslaget om flytting plutselig kom opp i august 2012. Andre har tenkt og bestemt. Ingen har spurt dem som eventuelt skal utøve tjenesten framover.

Spesialposten for affektive lidelser, post 1B, ble også nedlagt i samme styremøte. Jeg har ledet denne posten i snart åtte år. Vi har jobbet jevnt og trutt for å holde høyt faglig nivå. Nylig hadde vi besøk av vår «søsterpost» i Århus i Danmark. Vi høstet stor anerkjennelse for vårt arbeid. Men i rapporten som ble skrevet etter nesten to års arbeid med Prosjekt Psykisk Helsevern fikk vi to-tre linjers omtale. Der konkluderer man med at arbeidet som er gjort på en Spesialavdeling skal videreføres av DPS. Det foreligger ingen konsekvensanalyse. Ingen beskrivelse av hvordan DPS skal klare denne spesialoppgaven når de tidligere har sendt pasientene fra seg til oss, eller hvordan de skal klare det nå når de får enda flere oppgaver å løse i tillegg. I selve styremøtet var denne pasientgruppen ikke nevnt med ett eneste ord. Ikke én bekymring.

Nå går vi inn i 2013. Jeg er bekymret. Jeg er skuffet. Hvorfor skal ikke pasienter med psykiske lidelser få tilgang til spesialiserte tjenester, slik som pasienter med somatiske lidelser? Hvorfor skal pasienter med psykiske lidelser ikke tildeles rettigheter på samme grunnlag som pasienter med somatiske lidelser? Hvorfor velger Sykehuset Innlandet med viten og vilje å legge ned tre Spesialposter for pasienter med psykiske lidelser? Jeg vet at Styret i Sykehuset Innlandet har vedtatt nedleggelsene, likevel kan jeg ikke annet enn å protestere.

Hvor mye veier egentlig en kronisk depresjon? Etter alle timer jeg har tilbrakt med kronisk deprimerte gjennom de siste åtte årene vet jeg at denne typen sykdom «veier mye». De veier så mye at jeg fortsatt ønsker å kjempe for denne pasientgruppens rett til å beholde et spesialisert døgntilbud. Jeg har oppfattet at Styret i Sykehuset Innlandet har nedlagt dette tilbudet. Men jeg kan ikke annet enn å protestere.

Inger Kragh Nyhus

Artikkeltags