Hvem skal betale for søppelet ditt?

Marianne Haugland, næringspolitisk rådgiver i KS Bedrift

Marianne Haugland, næringspolitisk rådgiver i KS Bedrift

Artikkelen er over 7 år gammel

Marianne Haugland, næringspolitisk rådgiver i KS Bedrift

DEL

Nordmenn er blant de beste i verden til å gjenvinne avfallet vi kaster. Vi er dessverre også i verdenstoppen når det gjelder mengdene avfall vi kaster.

Målet er at avfallsmengdene skal ned, og hver enkelt av oss skal selvsagt betale for kostnadene ved eget avfall. Men når skal vi betale? Når vi kjøper, eller når vi kaster? Hva virker best for å redusere avfallsmengdene?

Nei, det er ikke så enkelt for hver enkelt av oss å foreta veloverveide miljøvalg i hverdagen. De fleste av oss trenger litt hjelp til å velge riktig. Vi forventer også at politikerne – enten de er røde, grønne eller blå – lager politikk som sikrer at de som kan påvirke avfallsmengdene også får ansvaret og kostnaden. Dette prinsippet kalles «forurenser betaler».

KS Bedrift vil at produsentansvaret, som politisk verktøy, må utvikles til å bli enda bedre enn det er i dag. Produsentansvar kan gi nødvendig ansvar for å forebygge avfall, for å lage reparerbare produkter, for å unngå forsøpling og for å utnytte ressursene både i produksjon, i bruk og når produktet til slutt blir avfall.

Noen kan syns det greieste er å forby miljøbelastende produkter og å tillate de miljøvennlige. Så enkelt er det ikke. For at et produkt skal være bærekraftig må vi vurdere alle elementene i «bærekraft». Det vil si både miljøbelastningen, økonomien og betydningen for det sosiale.

Et tydelig eksempel er oljeindustrien: Det vil ha dramatiske virkninger på samfunnet dersom vi skulle slutte å utvinne olje – sånn over natten – selv om miljøet jubler. Likevel må vi kanskje bevege oss dit hen at produsentene får et større ansvar for produktene sine gjennom hele livsløpet. Fremtidens samfunn kan kanskje ikke tillate seg produksjon og import av alle slags varer. Det må kanskje stilles krav til bærekraft. Produsentene må få – og ta – et større ansvar enn de gjør i dag. Både produsenter som er best i klassen, og de som henger etter.

Hvem skal ta ansvar for gamle synder? Det er urimelig å få regningen for andres forurensning. Men noen må betale. Det finnes lover og regler mot miljøsvin, men hvis virksomheten er nedlagt og ansvarlige personer døde?

Kanskje vil vi at staten skal ta ansvar, men hvor skal staten få pengene fra? Hvis lokalsamfunnet skal ta kostnaden kan det knekke en kommuneøkonomi hvis man er så uheldig å ha fjorden sin full av tungmetaller fra gammel drift.

Kanskje vil det være konstruktivt å dele regningen: Staten kan sette av penger til uforutsette miljøbomber, mens produsentene av dagens produkter kan ta regningen for hva deres forgjengere gjorde – og sende regningen videre til oss forbrukere av de samme produktene. For det er jo til syvende og sist den enkelte av oss som må betale for vår miljøbelastning.

Hadde det kostet 1.000 kroner, 5.000 eller kanskje 10.000 kroner å kaste en sofa, så ville nok noen hver vurdert å la være å kaste. Men det koster ikke så mye å håndtere en kastet sofa. Avfallsgebyrene rundt i kommunene skal dekke alle kostnader kommunen har med avfallet, og er satt sammen på en måte som skal inspirere folk til å håndtere avfallet riktig. Og ikke slik at man får lyst til å sette fyr på avfallet, eller finne en bortgjemt skråning og dumpe det ulovlig.

Da strendene i New Jersey i 1987 ble fylt av avfall og medisinsk utstyr fra New York City fikk det en målbar negativ effekt: Nedgang i turisme til en verdi av 7 millioner dollar. Hvem skal ta ansvar for slikt? Hvem sørger for at dette ikke hender igjen?

Produsenter som lager produkter som blir kastet på gaten og i naturen bør få ansvar for å unngå forsøpling. Det er hver enkelt av oss som må la være å forsøple, men vi lærer ingenting hvis noen bare rydder opp etter oss. Produsenter vil få nødvendig oppfordring til å bidra til å unngå forsøpling når ansvaret for produktet ikke slutter når varen er solgt og konsumert.

Selv om KS Bedrift mener at produsentansvaret bør utvikles er det viktig å få fram at det ikke er produsentene som skal betale for alle miljøsynder. Det er du og jeg som skal betale for våre miljøsynder.

Men vi bør betale for det når vi velger atferd. Når vi velger å kjøpe ny sofa, når vi velger å kaste et sjokoladepapir på gaten. Hver innbygger betaler forsvinnende lite i gebyr for at avfallet blir hentet, sortert utover det innbyggerne selv har gjort, transportert til behandlingsanlegg og til slutt omgjort til nytt material eller til energi. Innbyggerne betaler også for at det finnes returpunkter for sortert avfall og gjenvinningsstasjoner for større gjenstander og farlig avfall.

Allerede i dag er det noen som kjøper innbyggernes avfall, men ikke alt har positiv verdi. Salg av avfall holder gebyret lavere, enn om alt ble blandet slik det ble før vi alle begynte å sortere papir, glass og mer til.

Når målet er å få ned avfallsmengdene må derfor innbyggerne velge på det tidspunktet der de har påvirkning – i handlingsøyeblikket – når produsenten får signal fra kunden om at «ja, dette produktet vil jeg kjøpe fordi derigjennom gjør jeg et miljøriktig valg».

Marianne Haugland, næringspolitisk rådgiver i KS Bedrift

Artikkeltags