Han skriver om Kommune-Norge som sliter med nedskjæringer i sine budsjetter, noe som fører til at grupper som er avhengig av blant annet pleie og omsorg, vil få et dårligere tilbud neste år. Nilsen undrer seg over dette sørgelige faktum når han samtidig konstaterer at Norge har spart opp store kapitalreserver fra sin oljevirksomhet.

Dette er nok ikke så underlig slik det umiddelbart kan virke som. Det hjelper lite med tusenvis av milliarder med kroner om en ikke samtidig har ledige arbeidshender og hjerner som kan utføre presserende oppgaver. Skal kommunene få tak i arbeidskraft som kan yte tjenester innenfor for eksempel omsorgssektoren, må de ta denne arbeidskrafta fra der den er å finne. I dagens Norge vil det si å hente den fra andre offentlige etater eller fra privat sektor. Skal kommunene lykkes med dette, må de tilby lønn og arbeidsforhold som kan matche og helst overgå andre bransjer i arbeidslivet. Dersom kommunene får midler til dette fra staten, vil dette i sin tur få andre offentlige etater og privat sektor til å forsøke å overgå kommunene med enda høyere lønn og bedre arbeidsforhold. Dermed har man startet en lønnsspiral med påfølgende prisstigninger som spiser opp verdien av de oljepengene som det offentlige sprøyter inn i kommuneøkonomien. Det vil bli en voldsom kamp der private og offentlige arbeidsgivere kjemper mot hverandre med ulike midler for å trekke til seg knapp arbeidskraft.

Hva er så løsningene på det som er galt? Er det mulig å gjøre noe med ulike tegn på offentlig fattigdom? Det finnes nok noen reserver å hente ut fra den delen av befolkningen som av ulike grunner ikke er i lønnet arbeid i dag. Blant annet fjerning av kontantstøtten kan bidra positivt i så måte. Kanskje det er mulig å få bedre uttellinger med ordningen med et inkluderende arbeidsliv også. Et drastisk tiltak er at de som allerede er i arbeid, gis mulighet til å jobbe eller blir pålagt å jobbe betydelig mer enn de gjør i dag uten. Politisk er dette lite realistisk å få til, og helsemessig kan vinninga gå opp i spinninga ved at flere må kaste inn håndkleet og ende opp som sykmeldte med påfølgende trygding.

Likevel er det fullt mulig å ta i bruk store reserver av de norske oljemilliardene nå uten å ødelegge økonomien med å sette i gang en lønns- og prisspiral. Det kan skje ved massiv innvandring til landet av friske arbeidshender og kloke hoder. Dette vil automatisk sikre at det ikke skapes press i form av akselererende lønnskrav. Norske politikere burde for lengst ha satt i gang tiltak i vidt omfang for å lokke arbeidsressurser til Norge, ikke bare innenfor omsorg og helse, men også i sektorer som undervisning, forskning, infrastrukturer som vei, jernbane, energi og i bygningsbransjen. Slik kunne en få en veritabel vinn-vinn-effekt. Det offentlige Norge kan med menneskelig arbeidskraft utenifra få løst presserende utfordringer her i landet som med eldrebølgen garantert vil bli bare mer og mer merkbar. Kvalifisert arbeidskraft i andre land som i dag er uten jobb, kan gis gunstige yrkestilbud her i Norge. De vil sende hjem mye av det de tjener av sterke norske kroner til sine hjemland, noe som der vil stimulere økonomien og bedre leverforholdene. Språk vil ikke være noen barriere, snarere tvert imot: Et mangfold av språk kan være en glimrende døråpner til å heve språkkompetansen både hos dem som kommer til Norge og de av oss som allerede bor her.

Ellers er det helt meningsløst at oljemilliardene ikke aktiviseres i stort monn umiddelbart av norske myndigheter for å skape en internasjonal energiklynge. Opprettelse av en forskningsklynge der det ikke spares på midler for å engasjere verdens beste fagfolk for å utvikle nye energisparende tiltak og rene energiformer. Tre milliarder kroner med i lomma til Bali for å redde regnskoger er et ubetydelig beløp i en slik sammenheng. Det er ingen grunn til å sitte og gnukke på disse pengene når de her og nå heller bør brukes til å hyre inn de aller dyktigste fagfolkene fra alle verdens hjørner som sammen kan utvikle geniale løsninger for å redde miljøet rundt oss.

Svaret på Terje Nilsens spørsmål om hva har som har gått galt, er opprettholdelsen av sementert tankegods og handlingsmønstre hos premissleverandører for politiske vedtak og de besluttende myndigheter. Nye utfordringer krever nemlig nye måter å tenke og handle på for å finne løsninger som virker.