Det totale asyldiktaturet; Norge

Øystein Wang

Øystein Wang

Jeg takker Anne Lise H Krokeide for svar på mitt leserinnlegg.

DEL
<div id='netboard-1'> <script> googletag.cmd.push(function() { googletag.display('netboard-1'); }); </script> </div>

SUPERTILBUD: Alt digitalt innhold i OA til kun 5 kroner for 5 uker!

Det gir meg anledning til å utdype og konkretisere mine påstander om den såkalte Utlendingsnemndas (UNE – som i de fleste tilfelle ikke er en nemnd, men en enkelt saksbehandler) uholdbare behandling av norske asylsøkeres klagesaker.

Min holdning til UNE var i utgangspunktet positiv. På linje med Anne Lise Krokeide hadde jeg tillit til at UDI og UNE var et uavhengig forvaltningsorgan. Jeg var tidligere i kontakt med utlendingsmyndighetene i flere asylsaker og opplevde også å bli møtt med forståelse og dialog. En dramatisk og radikal endring må nylig ha funnet sted de siste to, tre årene, og det har skapt et helt annet klima i asylpolitikken. Det er ikke lenger mulig for asylsøkere – eller for de av oss som er godkjent som talspersoner for dem – å nå fram med synspunkter eller få i gang en dialog. Saken kan ikke diskuteres. «Saken er til behandling» er svaret jeg har opplevd i måned etter måned det siste halvannet året. Jeg er blitt møtt med manglende respekt, saksbehandleren ringer ikke tilbake når han bes om å gjøre det. Når det skriftlige svaret endelig kommer, oser det av mistillit og mistenkeliggjøring. «Er det noe dere vet som ikke jeg er klar over?», spurte jeg i en telefonsamtale. «Nei, selvfølgelig ikke, alt står i sakspapirene», var svaret jeg fikk. De besluttende instanser i UNE har gjort seg utilgjengelig ved at ingen asylsøker/talsperson kan få snakke med den såkalte nemndlederen som har skrevet saken. Våre uttalte ønsker om å få til et nemndmøte for å drøfte saken blir ikke engang kommentert. En helt absurd og ufattelig erfaring har det vært for meg som har vokst opp i et demokratisk samfunn og som har hatt det privilegium å bli møtt med åpenhet og tillit i alle sammenhenger. Min venn Sattar fra Iran sier han erfarer nøyaktig den samme dynamikk i møte med UNE som han ellers har opplevd i sitt hjemland gjennom hele sitt liv. «UNE opererer som et diktatur – jeg har opplevd nøyaktig det samme hele mitt liv i Iran! Why? Here in Norway? », spør han gestikulerende. Skyldbetynget og uten stolthet må jeg være enig med ham.

Jeg har kjent diktaturets avmaktsfølelse på kroppen gjennom kontakten med UNE- her i mitt eget hjemland. Det er fortvilet. Jeg forstår godt at Anne Lise Krokeide og andre ikke kan tro at det er så ille. For på overflaten virker alt så tillitvekkende. Den alvorlige kjensgjerning er at den rødgrønne regjeringens asylpolitikk fører det norske folk bak lyset. Tingene er ikke slik de utgir seg for å være!

Jeg forstår at det er fristende å polemisere mot det jeg skriver om «de som blir i landet etter UNEs avslag fordi de opplever at de har legitime og rettferdige grunner til å bli.» Jeg forsøkte her å imøtegå Pål K Lønseths banale forklaring på – og forsvar for- at skylden ikke er UNEs behandlingstid, men asylsøkernes manglende respekt for vedtakene. Det er her han trår feil ved å overse den helt vesentlige grunnen til at de blir værende: den respektløse, mangelfulle, og tilfeldige behandling som nettopp UNE gir deres asylsøknad. Jeg mener selvfølgelig ikke at asylsøkeres opplevelse av å ha en legitim grunn kan være kriteriet for å gi dem opphold. Mitt poeng er at vi plikter å foreta en rettferdig behandling av deres søknad, der de opplever å bli møtt med åpenhet, respekt og forståelse. Dette skjer i liten grad i norsk asylpolitikk i dag. Mangelfull dialog og oppfølging er regelen, snarere enn unntaket i sakene. En advokat som får fem timers arbeid betalt har ingen mulighet til å følge opp asylsøkerne på en forsvarlig måte. De «avtrykk» de ga i sitt politi-intervju de første dramatiske dagene de kom hit, er som oftest det eneste referansepunkt som UNE forholder seg til. Det minner litt om en lege som gir en sykdomsdiagnose på bakgrunn av en undersøkelse som ble foretatt to år tidligere.

Jeg er enig med Anne Lise Krokeide i at det er lettere å ha klare prinsipielle standpunkter når en slipper å forholde seg til enkeltpersoner. (At asylsøkere alltid befinner seg i et nærmiljø er likevel ikke helt riktig: de er ofte forsøkt samlet på fjerntliggende asylmottak uten et åpent og inkluderende naboskap. Litt lettere å kunne avvise dem da.) Men jeg synes likevel det vitner om manglende empati når hun problematiserer den kontakt mange av oss har med asylsøkere i vårt nærmiljø og antyder at en slik kontakt nærmest diskvalifiserer oss i forhold til et mer objektivt syn på norsk asylpolitikk. Jeg får lyst til å svare: La oss alle gå inn for å skape gode nettverk rundt flest mulig av våre asylsøker og innvandrere! «Det er de som har skoen på som vet hvor den trykker», er det et ordtak som sier. En asylpolitikk som ikke tør å være nær den enkelte asylsøker, som ikke ser deres angst og depresjoner, men også den store rikdom det enkelte menneske representerer, vil aldri kunne bli bærekraftig og god. All politisk virksomhet må jo være rettet inn mot menneskets verdi, det være seg i asylpolitikk eller i Gjøvik kommunestyre for den saks skyld. Kontakt med levende mennesker er helt avgjørende, og det er klart en slik kontakt påvirker oss i våre synspunkter.

Jeg hadde håpet at et parti som Høyre – i en situasjon der den rødgrønne regjerings asylpolitikk på mange måter har spilt fallitt gjennom et lukket, nærmest totalitært asylsystem – kunne ha løftet blikket og bidratt til et større helhetsbilde når det gjelder norsk innvandringspolitikk. Aftenposten kom nylig (lø. 2. mars) med synspunkter om nødvendigheten av å få til et samspill mellom arbeidsinnvandring og asylpolitikk, slik vi ser det praktiseres i blant annet. annet Canada og også Sverige. Jeg tror dette kan forhindre den skjevfordeling vi ser i dagens praksis, der sosialt vanskeligstilte- til tross for myndighetenes ønskede likebehandling av alle – synes å få en fordel, mens ressurssterke asylsøkere ofte sendes tilbake. Her må det skapes en helt annen balanse. Asylpolitikk må integreres i en større helhet som handler om de arbeidsressurser vi trenger i landet. Vi kan ikke bygge vanntette skott rundt asylpolitikken. Her har et parti som Høyre mye å kunne bidra med, gjennom en større vekt på en markedsøkonomisk tilnærming.

Til slutt: Det er meg en sann fornøyelse om jeg skulle makte å undergrave respekten for den asylpolitikk som den rødgrønne regjering lar UNE praktisere for tiden. Den fortjener nemlig ingen respekt. Jeg mener at jeg nettopp som prest i den norske kirke har en viktig oppgave i å stå opp og forsvare de asylsøkere som blir urettferdig behandlet av dagens system. Dette gjelder selvfølgelig også de med en annen religiøs tilknytning. Men mitt ansvar blir ytterligere forsterket ved at mange av asylsøkerne deltar aktivt i kirken og i vår menighet i Søndre Land. Menighetsråd og ansatte ønsker å hjelpe dem - og være en god støtte. For en av familiene fortsetter vi nå kampen mot UNE i rettssystemet, og der er siste ord ikke sagt.

Øystein Wang

sokneprest, Søndre Land

Artikkeltags