Barnevernet er ikke alltid løsningen

Hege Nybråten

Hege Nybråten

Artikkelen er over 6 år gammel

Hadde barnevernet vært en bedrift som var avhengig av resultater, hadde den vært slått konkurs for lenge siden.

DEL

En virksomhet må til en viss grad være resultatorientert, dersom måloppnåelse skal være mulig og man skal oppnå en ønsket utvikling.

Statistikk viser dessverre at cirka 50 prosent av barn og unge som har vært i langvarige tiltak innen barnevernet, blir etter fylte 18 år langvarige brukere av NAV-tjenester. Statistisk forskningsrapport «Kvalitetsforskjeller i barnevernets arbeid» av Morten Henningsen og Tom Kornstad 2010 konkluderer med, at «Barnevernsbarn generelt har betydelig lavere sannsynlighet for å fullfører videregående skole enn andre barn». Ved 23 års alder er forskjellen 27,6 prosentpoeng i barnevernsbarnas disfavør. Skal vi bare godta at det er sånn?

Barn og unge som trenger hjelp skal ha hjelp. Mange tenker at bare barnevernet er innkoplet, så løser det seg for barnet. Dette er ikke sannheten. Barnevernet mangler kontinuitet i handlingsstrategier rettet mot voksenlivet. Barnevernet tenker ikke helhetlig. Barnevernet har stor gjennomtrekk av fagpersonale. Mange avgjørelser som er skjebneavgjørende for barna og deres familier tas på grunnlag av rykter, synsing og personlige holdninger. I barnevernet sitter også maktpersoner som lar personlige sympatier og antipatier legges til grunn for avgjørelser og vedtak, og hvor det er viktigere å få igjennom egen mening – prestisje – enn å vurdere og gå for andre gode forslag. Multikulturelle forskjeller blir lite tatt hensyn til og respektert. Barnets biologiske familie blir i liten grad sett på som en ressurs. Tilbakeføring til biologisk familie forekommer sjelden.

Hva er det så vi ønsker for barnet – hva ønsker vi skal være «resultatet» etter flere år med barnevernstiltak? Jo, en ung voksen person som har det rimelig greit både med seg selv og sine medmennesker. Som kan ivareta seg selv hva gjelder helse, nødvendige behov, hygiene, sosial fungering med andre, ivareta egen økonomi, kunne gi omsorg og være til nytte i samfunnet, kunne fungere i en utdanning/arbeidssituasjon, tilpasset evner, ønsker og muligheter.

De fleste barnevernssaker er gråsonesaker, også der hvor flytting blir bestemt. De alvorligste sakene er sjeldne. Utfallet av disse gråsonesakene avhenger av saksbehandlers kompetanse og erfaring, romslighet og evne til å se løsninger som ivaretar både barnet og barnets familie. Naturligvis skal barnets behov komme først. Men det man ser, er at barnet også etter flytting i stor grad identifiserer seg med sin egen familie og sin egen families holdninger og familiekultur.

Elisabeth Backe-Hansen har skrevet en interessant forskningsrapport; «Hvordan motvirke og forebygge utilsiktet flytting fra fosterhjem». Dette via NOVA (Norsk Institutt om forskning om oppvekst, velferd og aldring), på oppdrag fra «Nasjonalt Bibliotek for barnevern og familievern/2009. Der skriver hun bl.a.: «Det som er av (lite) forskning viser at opp til 50 prosent av fosterhjemsplasserte barn flytter fra fosterhjemmet – utilsiktet flytting.» «Når det gjelder atferdsungdom, er flytteprosenten høyere, opp til 60–80 prosent». (Westermark, Hansson og Vinnerljung 2008) Man kan trekke en parallell til institusjoner, det samme gjelder her. På institusjoner forholder ungdommene seg til kanskje 15–20 voksne omsorgspersoner hver uke. Fjernt fra det virkelige livet og hverdagen som venter ungdommene etter utflytting, da skal de «klare seg selv». Noe de har lite kunnskaper og ferdigheter om. Hadde barnevernet vært en resultatorientert bedrift, hadde bedriften evaluert seg selv for lenge siden for da å, logisk nok, tenke, at her må vi gjøre noen nye grep. Dette fungerer jo ikke. Vi når ikke målene våre. Resultatene uteblir.

Hvor flytter så disse barna/ungdommene etter bruddene i fosterhjem/institusjon? De flytter til nye fosterhjem, nye institusjoner. Barna opplever stadig nye relasjonsbrudd, får bekreftet igjen og igjen at de er lite verdt. Og utvikler et ubevisst mønster på å avvise (eks ved uakseptabel/destruktiv atferd), i stedet for å oppleve nederlaget å bli avvist. Fosterhjemmene består av motiverte medmennesker, som virkelig ønsker å hjelpe disse barna. De opplever at de mislykkes i å vise omsorg. Mange gir opp.

Barnas egne familier innehar ofte mange ressurser. Vi må bli flinkere til å se det helhetlige familien har å tilby barnet, i stedet for å henge oss opp i detaljer. Vi må være relativt sikre på at det å flytte barnet ut av familien og til en annen omsorgsbase, vil gagne barnet/ungdommen alle årene på vei mot voksenlivet. For har vi ikke noe ATSKILLIG BEDRE å tilby enn barnets egen familie – er det ofte best å la barnet være der det er.

Barnevernet lærer ungdommene å bli mottakere av NAV-systemet – de får beskjed om å gå på NAV når de har blitt 18 år. En 18-åring trenger fremdeles noen som kan veilede, støtte, kjefte og trøste. Et «hjem» å falle tilbake på, en familie å være en del av selv om man kanskje ikke bor hjemme lenger. Gi ungdommene handlingskompetanse i ta vare på seg selv og kunne yte i samfunnet!

Den erfarne barnevernsadvokaten Venil Katharina Thiis sier til avisen «Adressa», at: «Det er sjelden de store alvorlige sakene (eks seksuelle overgrep) vi ser i retten, det er oftest saker med helt vanlige ressurssterke foreldre som vil barnas ve og vel. Barnevernet må legge en god plan for hvordan de kan hjelpe disse foreldrene. I stedet legges planer for omsorgsovertakelse.» Videre sier hun: «I retten sier de, at bare det blir omsorgsovertakelse, så skal barna få trygghet og raushet. Sannheten er at barna ofte flyttes fra fosterhjem til fosterhjem og ofte også til institusjon.» Avisen spør så: Mener du at man tar altfor mange barn fra foreldrene sine? Advokat Thiis svarer: «Ja. De burde får hjelp der de er, på en enkel og god måte. De som blir fratatt sine barn er ofte flotte, velmenende mennesker som ikke helt klarer hverdagen og som selv ber om hjelp – og blir dolket i ryggen, uten at barnevernet har forsøkt å legge en god plan for dem. Jeg er ikke opptatt av å slåss for at udugelige foreldre skal få fortsette å ødelegge ungene sine. Men det er svært sjelden jeg ser det».

Hvor mange familieveiledere som jobber direkte i familiene er det på barnevernskontoret i din kommune – kontra saksbehandlere og byråkrater? Hvor mye av barnevernets ressurser i din kommune er øremerket forebyggende tiltak – nettopp for å unngå smertefulle og samfunnsøkonomisk svært kostbare omsorgsovertakelser? Hvor mye vektlegges måloppnåelse innen barnevern i din kommune? I hvilken grad blir barnets eget familienettverk benyttet som en ressurs for barnet i din kommune?

Sannsynligvis vil du ikke få vite noe om dette. Bak barnevernets lukkede dører når lite informasjon om metoder og handlingsstrategier ut til folket. Barnevernslovens paragrafer er ofte lite konkrete, her kan subjektive tolkninger ut fra egen synsing i stor grad benyttes. Barnevernet har utviklet seg til å bli en lukket arrogant maktallianse, vanskelig å komme i likeverdig dialog med, som har lite positivt å by deg og meg på i familiehverdagen, og som i liten rad evner å ivareta og utvikle utsatte barn og unge fram mot voksenlivet.

Barnevernpedagog Hege Nybråten, Daglig Leder Onkels Gård

Artikkeltags