Åpent brev til statsråd Lien

Artikkelen er over 5 år gammel

Åpent brev til statsråd Lien i OED med krav om tiltak - s. u. - fordi: Norsk elpolitikk gir svære tap målt i penger og natur. Den 1. oktober i år arrangerte Handelshøyskolen BI og Nettverket La Naturen Leve (LNL) seminar om vindkraft. Der holdt olje- og energiminister Tord Lien innledningsforedraget. Tema var regjeringens energipolitikk. Etter foredraget ble det gitt anledning til å stille spørsmål. På bakgrunn av den smertelig erfaring mange lokalsamfunn her i landet har gjort med konsesjonsbehandling av vann- og vindkraftprosjekt i direktorat (NVE) og departement (OED), spurte jeg om hvilke tiltak statsråden vil sette i verk for å oppfylle Grunnlovens krav om opplysning om virkningen av planlagte inngrep i naturen. Statsrådens svar minnet mest om katters vandring rundt varm grøt. I et notat av 13. oktober 2014 rettet jeg derfor to oppfølgende spørsmål til statsråden:

DEL

Spørsmål 1: Hva vil statsråden i OED gjøre for innfri borgernes rett «til kunnskap om naturmiljøets tilstand» og «om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen», slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd (jf. Grunnlovens § 112) med hensyn til naturens kvalitet - affeksjonsverdi - som i dag er neglisjert i konsesjonsbehandlingen for vindkraftverk på land?

Spørsmål 2: Hvordan kan statsråden i OED forsvare målsetningen om økt produksjon av elektrisk kraft med virkemiddel som kraftig subsidiering på borgernes bekostning - ikke minst for vindkraftsatsing på land - i en situasjon med tiltakende overproduksjon og derav følgende tap for kraftprodusentene, så lenge utfasing av fossile energikilder i Norge kan mestres med energioppgradering, energieffektivisering og energiøkonomisering?

Etter å ha gått vegen om åpne brev i flere aviser for å ut svar på mine to sentrale spørsmål om regjeringens energipolitikk, fikk jeg dessverre ikke annet enn bortforklarende svar.

Statsråden i OED vartet opp med forsikring om at han tar vare på våre borgerrettigheter ved å fortelle at han (sitat): «føler seg trygg» på at anvendelse av Naturmangfoldsloven i konsesjonsbehandling av småkraft- og vindkraftverksaker imøtekommer de krav som Grunnlovens § 112 stiller til offentlige beslutninger. Han siterer fra denne lovens § 8, der virkemidlene ramses opp: Offentlige beslutninger som berører naturmangfoldet skal så langt det er rimelig bygge på vitenskapelig kunnskap om arters bestandssituasjon, naturtypers utbredelse og økologisk tilstand, samt effekten av påvirkninger.

Dette svaret betyr i klar tekst at Olje- og energidepartementet opprettholder en konsesjonsbehandling for vindkraftverk som underslår naturens kvalitet - affeksjonsverdi. Departementet oppfyller derfor ikke borgernes hjemlede rettigheter i følge Grunnloven ved at man begrenser seg til abstrakte kategorier i beskrivelsen av «virkningen av planlagte inngrep i naturen». Hva får vel en borger - herunder også en lokalpolitiker - ut av å bli avspist med en omfangsrik, men overflatisk konsekvensutredning i tung fagterminologi som konkluderer med informasjon om «INON-tap» som et tall med benevning prosent, antall «rødlistearter» i kategorier som CR og VU, konsekvensen for naturmiljøet oppgitt med uttrykk som «middels negativ» og konfliktkategorien som en stor bokstav fra A til E?

Slike abstraherende opplysninger er ikke annet enn «hersketeknikker» - blendverk - som fører til at befolkningen som sogner til et planområde, blir utmanøvrert i sitt forsvar for sine kjære hjemtrakter. Det som står på spill er fri natur. Den lar seg ikke «resirkulere» etter etablering av veganlegg som etterlater seg brutale sår i et typisk landskap for vindkraftverk på land i Norge som oftest er kupert og med fjell i dagen. Jeg er innforstått med at lovendring tar tid. Men statsrådens regjeringskolleger i KMD og LMD har vist at der det er en vilje, er det en veg!

Norge trenger mer strøm - fordi andre land trenger det?! I sitt innledningsforedrag på BI la statsråd Lien til grunn at det må og skal bygges ut for øket produksjon av elektrisk kraft i Norge. På grunn av at den blå-blå regjeringen ikke er de første med en slik målsetting, har vi lenge hatt overproduksjon. Vi har - med sjeldne unntak - hatt kraftoverskudd siden kommersialiseringen av elektrisitetsforsyningen i Norge i 1991. I en markedsøkonomi vil det si at prisene går ned.

Det kommer bl. a. av at nye anlegg settes i drift, at husholdningene reduserer sitt forbruk, at bolighus og næringsbygg trekker stadig mindre strøm og at industri- og andre næringer effektiviserer energibruken - eller legges ned. Til dette bildet hører det som kjent også med at det forventes et stadig mildere og fuktigere klima i Norge. Det vil bidrar til et øket potensial for levering av strøm fra våre vannkraftverk - en fornybar energikilde som vi forserte utbyggingen av etter 2. verdenskrig.

Konsekvensen av en norsk energipolitikk som subsidierer overproduksjon av strøm, er at prisene i Norge i følge Pareto Securities på NVEs vindkraftseminar 2014 har falt fra rundt 50 øre til 25 øre i løpet av de siste 6 år. Det er populært blant kundene. Men for norske kommuner og fylkeskommuner med store eierinteresser i bransjen som taper svære summer og må kutte tilsvarende i driftskostnader og velferdsgoder som barnehager, skoler, helsestell m v. er dette svært ille.

Denne hode-under-armen-politikken gjør ikke minst ubotelig skade på kyst-, skog- og fjellnatur som hittil har fått være i fred. I klimakrisetider er selvsagt øket produksjon av ny fornybar energi et nødvendig tiltak verden over - men i annerledeslandet Norge som med målrettet handling allerede har etablerte produksjonsanlegg nok til «utfasingen av fossile energikilder», er dette en del av problemet - ikke en del av løsningen. Vi krever virkelighetsorienterte løsninger - S. u. - svar utbedes!

Nils Faarlund

Veileder i friluftsliv/siviling.

Artikkeltags