Gå til sidens hovedinnhold

110-saken

Artikkelen er over 9 år gammel

Det har vært sagt og skrevet mye rund denne saken og jeg synes det er på tide at det kommer noen synspunkter fra oss som jobber på en 110-sentral til daglig.

At denne saken kan være vanskelig å sette seg inn i for folk flest, kan jeg godt forstå. Kommunepolitikerne som skal være med på å stemme over saken, forventer jeg at setter seg inn i den!

Jeg har den siste tiden vært rundt i distriktet og sittet som tilhører i flere kommunestyremøter. Dette er fordi jeg vite hvordan saken blir framlagt, og om politikerne har fått forhåndsinformasjon om «opplandsmodellen». Jeg vil også høre om våre folkevalgte stiller spørsmål i en så viktig sak. Det at enkelte ser på oss på Gjøvik som dårlige tapere, tolker jeg dit hen at de ikke har satt seg grundig nok inn i saken.

Hadde vi «tapt» på likt grunnlag her, og hvis «innlandsmodellen» var blitt lagt fram som den robuste fagsentralen vi hadde sett for oss med operatører fra begge fylkene på plass, hadde saken vært en helt annen. Selvsagt er vi skuffet over at ikke Gjøvik ble valgt, men vi har helt siden mulighetsstudiet startet, vært innstilt på at vi er en av tre mulige kandidater.

Det som er mest skremmende her er at det kun fokuseres på prisen av tjenesten. Beredskap koster! For beredskap må til en hver tid være tilstrekkelig til stede! Det har vi vel alle lært nå i sommer. For å gjøre en ting helt klart: En så stor sentral som vi ser for oss i Innlandet vil koste minst 40 kroner per innbygger. Det beviser de tilsvarende sentraler som allerede eksisterer i landet.

At fire såkalte fagpersoner har kommet fram til at en underbemannet modell er bra nok for innbyggerne i Innlandet, og at flere brannsjefer støtter dette, er helt ubegripelig. Faglig sett er dette svært inkompetent.

En 110-operatørs hovedoppgave er til en hver tid å kunne hjelpe nødstilte som utsettes for brann eller ulykke. Operatøren skal innhente informasjon for å kunne sende riktig og tilstrekkelig mannskap til rett sted så raskt som mulig. Samtidig er det viktig at kontakten med den nødstilte opprettholdes. Vi må ofte berolige for å stabilisere situasjonen og hindre at den eskalerer. Det er også viktig for de som utsettes for traumatiske opplevelser at de ikke blir «forlatt» men at de hører og skjønner at hjelpen er på vei. I tillegg skal de andre nødetatene varsles fortløpende.

Det oppstår selvsagt ikke branner og ulykker hele tida, men det skjer ofte flere hendelser på en gang, og andre oppgaver på en fagsentral blir stadig større og mer krevende. Det er derfor nødvendig med tilstrekkelig personell og fagkompetanse for å opprettholde denne beredskapen.

Det er viktig for meg å få fram at vi ikke mener vi er faglig bedre på Gjøvik. Det er minst like gode operatører på 110-sentralen på Elverum, men vi blir ikke gode hvis vi blir for få til å håndtere oppgavene og utfordringene et så stort trafikk- og befolkningsgrunnlag som vi her snakker om vil medføre.

I tillegg til alle hotellene i Innlandet har vi nærmere 80.000 fritidsboliger, og feriesentre som Beitostølen, Hafjell, Trysil osv. I helgene og feriene øker dermed ulykkespotensialet kraftig.

Det er også betenkelig at evalueringsgruppa ikke har lagt fram noen tanker rund det med ett felles nødnummer. Personlig tror jeg at samlokalisering av nødsentralene ligger nærmere i tid. Dette er også noe 22. juli-kommisjonen legger vekt på. AMK-sentralen for Hedmark og Oppland ligger allerede på Gjøvik og har nærmere 50 ansatte. Denne sentralen skal heldigvis ikke bygges ned, men må utvides for å sikre beredskapen. Hva skjer hvis samlokalisering framtvinges?

Hvis 110-tjenesten må flyttes tilbake til Gjøvik om noen år, er hele fagmiljøet i Oppland borte. Da hjelper det lite med en billigløsning, og det er kommunene som må betale for å få dette opp å gå igjen.

Det beste for alle parter, og ikke minst for tryggheten til innbyggerne i Innlandet, er å beholde to 110-sentraler. Lillehammer er med på å legge Opplandsentralen til Gjøvik, da det her allerede er klargjort for nødnett. DSB krever tilstrekkelig størrelse på teknisk rom, nødstrøm, kjøling mm, og det er dermed investert mange kroner her. Med operatører fra Lillehammer og Gjøvik under samme tak, opprettholdesfagkompetansen som er bygd opp over lang tid, og lokalkunnskapen om Oppland blir ivaretatt for lettest og raskest mulig hjelpe de som forulykkes. Jeg må nok en gang understreke at det er hjelpen til den/de nødstilte som må stå i fokus her og ikke prisen på tjenesten!

110-sentralen på Elverum blir ikke berørt av dette og vil fungere utmerket som den gjør i dag med to mann på vakt.

Derfor er Opplandsmodellen en god løsning og heldigvis har flere oppegående brannsjefer og politikerne sett fordelene med denne løsningen. Det bør legges vekt på innbyggertallet som er for, og ikke antall kommuner.

Slik jeg ser det er det ingen som kan hindre Lillehammer og Gjøvik å opprette denne modellen, da retningslinjene fra DSB sier det skal være en 110-sentral per politidistrikt. Kommunene står ikke fritt til å velge, men må tilknyttes den sentralen som er i det fylket de hører til. DSB bør også være fornøyd med denne løsningen da de nå kan implementere nødnett i to 110-sentraler i innlandet i stedet for tre.

Mer informasjon om prosessen og saken finnes på: www110-gjovik.no

Arve Heimdal,

110-operatør på Gjøvik