Gå til sidens hovedinnhold

Legg ned både Reinsvoll og Sanderud

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg har tidligere hatt en emosjonell og litt nostalgisk idé om sykehus. Men jeg er ikke eldre enn at jeg kan se verden med nye øyne.

Samfunnet har over år bygget ned de klassiske psykiatriske sykehusene. De er tilnærmet halvert i de årene jeg har vært lege med et fokus på psykiske lidelser. Jeg begynte som ufaglært på Sandviken Sykehus i Bergen i 1976. Jeg har sett det meste, av feil, forsøk og idealisme. Og jeg har en stor minnebank av overgrep som følge av samfunnets manglende interesse for de sykeste. Det er bedre nå, men de «sinnssyke» er dessverre ennå de lavest prioriterte av de syke i Norge.

Jeg har vært overlege på Reinsvoll fra 1997 og 2 år på Sanderud som spesialist i psykiatri. 8 år med sikkerhetspsykiatri og 15 år i øyeblikkelig hjelp utførelse. Ved siden har jeg drevet en miniklinikk for voksne med ADHD. Jeg har en bred erfaring i faget. Jeg er 64 år og tilhører den siste generasjon leger som hadde truger, nødsekk og legekoffert i bilen på legevakt, i områder uten «dekning».

Vi var avhengig av at telefonen virket der vi kom fram. Vi jobbet i distrikt og på sykehus i vakter hvert 3–4 døgn fordi det ikke var noen andre tilgjengelig. I dag har vi heldigvis ikke lenger en forventning om 24/7 leger, og 70 prosent av de nyutdannede er kvinner. Alle i faget vet at kvinner i legeyrket i gjennomsnitt ikke ønsker mange vakter. Det må vi planlegge for.

Vi må ha større psykiatriske sykehus enn nå for å kunne redusere vaktbelastningen. Kravene fra tilsynsmyndigheter og pasientene har økt i retning av at kun det perfekte er godt nok. Og lovverket har flyttet seg fra at sykehuset eller kommunetjeneste er ansvarlig til at enkeltlegen er skyld i feil. Dette skremmer en del unge vekk fra faget.

Et større fagmiljø vil gi bedre kontinuerlig opplæring og bedre kontinuerlig støtte. Det vil rekruttere. I det stille har psykiatrien utviklet seg vekk fra de gamle diagnosene og mer over i en individfokusert tilnærming. Vi ser mindre beskrivende og mer genetisk fundert fagutvikling i medisinsk psykiatri og en tydeligere faktabasert holdning i psykologenes tilnærming til psykiske problemer. Samsnakkingen er bedre mellom de to fagene enn før. Vi er på rett vei.

Fagutviklingen i psykiatrien er nå så krevende at vi trenger et stort sentralsykehus som grunnfjellet i Innlandets psykiatri. Vi må ha en vaktbelastning som gjør at folk orker jobben. Vi må få et fagmiljø som er så stort at Innlandet kan gi gode fagfolk muligheten til subspesialisering. Psykiatrien er på vei inn i en tid med tydelig grenspesiale slik vi har i kirurgien og i indremedisinske fag. Både Hedmarken og Oppland blir for små alene for at dette skal kunne skje.

Aldersfordelingen i Innlandet med økt mengde mennesker fra 60 år og opp, tilsier økt fokus på alderspsykiatri. Alderspsykiatrien tjener på nært samarbeid med de somatiske fagene. Innlandet stiller sterkt med et av landets beste miljø innen alderspsykiatri. Et miljø av høy internasjonal standard. De har en svært god kompetanse i forskningsveiledning. Når disse får det til, må vi lage det til slik at vi i andre felt av faget kan få det til på like vis. Miljøet må bli større.

Lokaliseringen av sykehus er en politisk beslutning. Mitt forslag er: Lag et felles sykehus for somatikk og psykiatri og legg det på Moelv. Men gjør det stort nok og uten «luftebur» i andre etasje for de psykisk syke.

Kommentarer til denne saken