Gå til sidens hovedinnhold

La Reinsvoll gjenoppstå

Artikkelen er over 1 år gammel

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg leste Dag Aarskogs leserinnlegg 4. mars og tenker at et slikt innlegg ikke kan passere uimotsagt. Jeg vil understreke at jeg er enig med Aarskog om at å legge psykiatrien til et storsykehus à la Kalnes er en dårlig idé. Reinsvolls beliggenhet tett på naturen er en kjempefordel. Jeg ser heller ingen store fordeler ved en samlokalisering med somatikken. Pasienter drar nytte av å være i rolige omgivelser og av å slippe å være et «utstillingsobjekt». Der slutter dessverre gjenkjennelsesfaktoren til Aarskogs innlegg, som framstår som unyansert selvskryt. Om dette er skrevet med agenda om å bevare egne arbeidsplasser eller for å sette pasientenes behov i sentrum, blir ren spekulasjon.

Jeg har tilbrakt mye tid på Sykehuset Innlandet Reinsvoll. Omtrent ti år av mitt 40 år gamle liv. Som pasient. Riktignok som feildiagnostisert og feilbehandlet pasient, men det er en annen historie. Jeg har vært pasient på mange av sykehusets avdelinger og vil dermed påstå at jeg har belegg for å kunne si noe om hvordan dette sykehuset fungerer. Jeg har vært innlagt på langtidsposter, intermediære poster og akuttposter.

Om dødelighet

Aarskog skriver at han har møtt tusenvis av dypt ulykkelige mennesker som han har møtt med et håndtrykk og sagt «vi skal hjelpe deg». Ja vel? Men hva slags hjelp får de egentlig? Når liggetiden på akuttpostene i snitt er på 4,5 døgn sier det seg selv at det er begrenset hva man får gjort. Livskriser og psykisk helse er et langtidsprosjekt, men som regel skrives pasienter ut etter det jeg vil kalle kortvarig brannslukking, til en kommune som ikke har tilstrekkelig kompetanse eller ressurser. Slik produseres svingdørspasienter.

Aarskog hevder man får 3 legeundersøkelser av 4 leger på under 24 timer. Dette har jeg selv aldri opplevd, selv om jeg har vært svingdørspasient i akuttpsykiatrien på Reinsvoll. Aarskog tilskriver dødeligheten i psykiatrien til psykiske lidelser som gir tilstander som depresjon eller apati, hvilket gir livsstilssykdommer. Han legger til at noen medikamenter «vrir stoffskifte i ugunstig retning», men bare man følger kostholdsråd, lar være å røyke og trener, så går det bra på lang sikt.

Jeg var en av disse «alvorlig syke» på langtidsopphold. Jeg røkte ikke. Jeg trente, gikk tur og hadde turglede. På tross av dette hadde jeg en svært svekket allmenntilstand. Ikke på grunn av en psykisk sykdom, men på grunn av medisinene.

Norske spesialister i psykofarmakologi understreker at i psykiatrien gis medisiner etter prøve og feile metoden, på ikke godkjent indikasjon, i kombinasjoner som ikke har dokumentert effekt og i doser som ikke er anbefalt (1). Reinsvoll er ikke et unntak. Ødelagt stoffskifte og overvekt var bare to av mange uholdbare bivirkninger. Man kan si at psykisk sykdom skaper dårlig livsstil, men det gjør også mange av medisinene (2,3.) Man skulle jo tro, slik Aarskog uttaler, at jeg ikke skulle hatt noen somatiske utfordringer da jeg tross alt var «heldig nok» til å få et langtidsopphold hvor det angivelig jobbes med livsstil, røykavvenning, trim og turglede. Jeg kunne ikke vært mer uenig i denne beskrivelsen.

Statistikken viser at psykiatriske pasienter lever opp til 20 år kortere enn den øvrige befolkningen (4). Vi vet også at kunnskapsgrunnlaget for biomedisinske årsaker og medisinering er svakt, og at lite forskning er blitt gjort på langvarig bruk samt polyfarmasi. Den overdrevne medikamentbruken er ikke en uskyldig part, selv om årsaken til redusert levealder er sammensatt.

Jeg har ikke hatt erfaring med at Reinsvoll behandler somatisk helse med det alvor det fortjener. Selv falt jeg om på Reinsvoll og ble registrert uten pust og puls. Det ble gjennomført hjerte-lungeredning av en miljøarbeider, men jeg fikk ingen somatisk oppfølging. Hendelsen ble bortforklart som psykisk! Jeg ble utenfor sykehuset hasteinnlagt på medisinsk avdeling av fastlegen, grunnet alvorlige følger av medisinering. Sykehuset sendte anmodning til Reinsvoll om nedtrapping av medisiner, men de så det ikke som nødvendig å gjøre noe med den omfattende medisin-cocktailen jeg hadde. Den ble stående uforandret over mange år.

Min erfaring er at så lenge psykiatrien mener du har symptomene medisinene er ment å virke på, må du bare tåle at de gjør deg potensielt dødssyk. Også når effekten av medisinene på symptomene uteblir. Jeg er ikke frisk i dag på grunn av behandlingen, men på tross av den.

Reinsvoll har som så mange andre sykehus vært preget av en profesjonskamp mellom leger/psykiatere og psykologer, men jeg erfarer at det er legene alene med sine reseptblokker som styrer behandlingen.

Natur og aktiviteter

Aarskog skriver at akuttposten og sikkerhetsavdelingen har utgang på bakkeplan rett ut i hage med natur, hester og frihetsfølelse. De har park, svømming, gymsal og uteanlegg for alle aktiviteter. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte av dette. Ja, dette finnes, men det er også i stor grad utilgjengelig for veldig mange av pasientene. Mange av uteaktivitetene som fantes på begynnelsen av 2000-tallet, med blant annet gartneri, er dessuten skalert bort.

For å ta akuttposten; den har utgang rett ut til en platting. Og det er så langt man kommer. Personalet har ikke tid til å gå lange turer i skog og mark. Nei, du får ikke gå tur en time om dagen. Er du heldig får du sitte ute i friluft på plattingen, eller får en kort spasertur rundt bygningen. De har hester med muligheter for terapiridning, men min erfaring er at svært få får tilbud om dette.

Dette henger jo sammen med om legen som jobber der ser på terapiridning som terapi eller som en luksuriøs aktivitet uten behandlingsmessig verdi. Det er trist at pasientens tilbud varierer ut ifra legens personlige overbevisning. Enkelte brukere i kommunalpsykiatrien kommer og rir, men få innlagte pasienter. Slikt må man etterspørre selv og de fleste pasienter er ikke klar over at dette er en mulighet. Dessuten er sykehus-stallen primært fylt av ansatt-eide travhester som ikke egner seg til terapiridning. Det mangler nok ridehester for at dette skal være et reelt tilbud for alle sykehusets pasienter. Hvordan vet jeg dette? Jeg har jobbet i den stallen.

Hypokondri-bekymringer?

Aarskog bør være veldig forsiktig med å tilskrive gruppen mennesker med psykisk uhelse hypokondri. En slik generalisering skaper farlige holdninger i helsesektoren, som i ytterste konsekvens tar liv. Jeg har møtt på slike stigmatiserende holdninger hvor det antydes at min somatiske uhelse er innbilt. Det finnes klare indikasjoner på at psykiatriske pasienter blir underbehandlet for somatisk sykdom, ifølge professor Anne Høye (5). En konsekvens av at pasienter blir møtt med mistenksomhet, er at de kvier seg for å søke hjelp, i frykt for å ikke bli tatt på alvor. Tilstander kan derfor utvikle seg lenger hvilket øker alvorlighetsgraden. Dette er bekymringsfullt.

Jeg er enig i at samlokalisering neppe vil redusere dødelighet. Skal vi redusere dødelighet, kreves først og fremst et paradigmeskifte i norsk psykiatri hvor vi i stor grad forlater den biomedisinske modellen. Recovery-raten har snarere gått ned enn opp etter introduksjonen av psykofarmaka på 50-tallet. Resultatene fra denne påståtte revolusjonen i behandling av psykisk sykdom har i det store og hele uteblitt (2).

Fornøyde pasienter

Aarskog viser til sivilombudsmannens rapport hvor en overvekt av pasientene omtalte Reinsvoll på en positiv måte. Selv var jeg en av disse pasientene som falt innunder sivilombudsmannens positive statistikk. Jeg uttrykte aldri at jeg var utilfreds. Jeg visste ikke bedre. Man valgte å stole blindt på sykehuset om at behandlingen var god og nødvendig. Dessuten var man automatisk underkuet i et asymmetrisk maktforhold. Medisinene gjorde en også sløv og ukritisk.

Jo, personalet var stort sett hyggelige, men var selve behandlingen egentlig god? Selv ble jeg utsatt for uforsvarlig overmedisinering samt en mengde med unødvendige og ulovlige tvangsintervensjoner. På tross av dette klagde jeg ikke til kontrollkommisjonen den ene gangen de kom innom. Man tenkte at det skulle være sånn. At feilen lå hos en selv snarere enn hos en dysfunksjonell og totalitær avdelingskultur.

Aarskog, du kan gjerne si at helseforetaket Reinsvoll er en del av er en autoritær kommandoledet organisasjon hvor du selv er på et ubetydelig nivå. Men da glemmer du hvem som er nederst på denne rangstigen. De som blir hørt aller minst, inkludert av «legene på gulvet», er pasientene.

Kanskje har Reinsvoll hatt tidenes progresjon hva gjelder å rydde opp i uheldige institusjonskulturer i senere år. Ikke noe hadde vært bedre enn det. Men samtidig hører jeg fra andre som er innom akuttpsykiatrien at det ikke er så bra som han skal ha det til. At Aarskogs beskrivelse i beste fall er unyansert.

Akuttpsykiatrien generelt er og forblir et sorgens kapittel. Den har ikke blitt stort bedre på tross av lovnader om opprustning fra politikerne. Samtidig nytter det ikke å koste på mer penger til flere sykehussenger hvis ikke kvaliteten på innholdet økes.

En akuttinnleggelse består stort sett av en kort innkomstsamtale, oppbevaring i noen få dager (hvis du er heldig) og så rett ut igjen til ingenting. Omtrent like syk som du kom inn.

Ut ifra hva jeg selv har erfart, observert og lært fra andre pasienter kan jeg ikke støtte opp under et mantra om å la Reinsvoll bestå. Snarere vil jeg si, la Reinsvoll gjenoppstå!

Ref:

1. D.K. Solberg, H. Refsum. Tidsskr. Nor. Legeforen 2015; 135: 16–7
2. P.C. Gøtzsche: «Dødelig psykiatri og organisert fornektelse» Abtrakt, 2015
3. A. Kolstad, R. Kogstad (Red.): «Medikalisering av psykososiale problemer» Abstrakt, 2019
4. L. Lien, G. Huus, G. Morken. Tidsskr. Nor. Legeforen. 2015; 135: 246–8
5. A. Høye, «Psykisk syke underbehandles», www.psykiskhelse.no

Kommentarer til denne saken