Gå til sidens hovedinnhold

La oss snakke om oppdragelse

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Forrige uke så jeg det nye TV-programmet «Lives oppdragelsesreise» på NRK. Serien tar utgangspunkt i at trebarnsmoren Live Nelvik, som vokste opp på 80-tallet, synes det settes for mange krav til dagens foreldre. Gjennom seks episoder tar hun oss gjennom alle «reglene» som tilsynelatende gjelder for mammaer og pappaer i 2021.

Vi får innblikk i hvor mange podkaster, foredrag, kurs og bøker om oppdragelse man blir fortalt at man bør kaste seg over.

Live stusser også over hvordan barn og foreldre nærmest er blitt bestevenner: Vi møter Bærum-russen som «ruller» og drikker seg drita med foreldrene sine (uten at ungdommene blir flaue over det!)

Og visste du at dagens foreldre blir fortalt at barna deres ikke bør arve tøfler fra andre barn? Babyer skal visstnok ha ergonomiske tøfler, spesialtilpasset for akkurat deres føtter.

Jeg endte opp med å binge serien fordi jeg selv har kjent på presset. Før jeg i det hele tatt har prøvd å få barn selv. Det er flere år siden jeg for første gang hørte om Kvinneguiden, mammapolitiet og viktigheten av å unngå ultraprosessert mat og for mye skjerm.

Og som om barnets ve og vel ikke var nok: Hva med alle artiklene som forteller foreldre om alt det andre de må passe på?

Artiklene som minner om at:

– Du må huske å ta vare på venninnene dine selv om du sover to timer i døgnet.

– Det er fullt mulig å balansere karriere- og småbarnsliv!

– Du må kjapt trene deg tilbake til gammel form etter fødsel. Går det for lang tid, er det nemlig verre å «få tilbake kroppen.»

– Dere må ha sex minst én gang i uka for å opprettholde piffen i forholdet!

Huff. Er jeg den eneste som ikke orker å forholde meg til at jeg én dag må ta stilling til alle disse kravene?

I perioden 2018–2021 har gjennomsnittlig fødselstall per kvinne falt fra 1.98 til 1.53. Erna Solberg har ved flere anledninger bedt norske kvinner om å føde flere barn. I et intervju med A-magasinet sier programleder Nelvik at hun har en teori om hva nedgangen skyldes: Hun tror at det å bli forelder «er blitt så komplisert at vi ikke orker flere unger.»

Jeg tror hun har rett.

Skal jeg ta alle disse foreldrerådene på alvor, kan jeg ikke skjønne annet enn at jeg vil bli nødt til å sette livet mitt på pause den dagen jeg får barn. Fordi alt – ifølge disse reglene – skal skje på barnas premisser.

Nå er jeg blitt så gammel at jeg kan si «sånn var det ikke før.» La meg illustrere med et eksempel: Når jeg hadde sett for mye på TV som barn, sendte mamma og pappa meg ut for å leke med søstre eller naboer. «Finn på noe gøy!» sa de. I dag forventes det at foreldre legger fra seg egne gjøremål for å være med på Pokémon-jakt eller aking.

På 2000-tallet var det medbrakt pose-brownies som var tingen hvis noen hadde bursdag. I dag er hvitt sukker fy-fy: Det er fruktspyd og smoothie som gjelder, må vite.

Jeg er ikke i tvil om at hysteriet munner ut fra en fantastisk fin tanke. De siste årene har det vært økt fokus på «barnets beste.» Men det finnes dessverre eksempler på at handlinger med gode intensjoner, også kan resultere i uheldige utfall. Jeg tror at veien fra «barnets beste» til «barnet bestemmer» kan være faretruende kort. Hva om jaget etter å være den perfekte forelder bare resulterer i at vi ender opp med å gjøre barna våre en bjørnetjeneste? Satt på spissen: Hva skjer den dagen de skal ut i voksenlivet, og de innser at verden ikke settes på pause så fort et av deres behov melder seg? At det slettes ikke er slik at venner, kollegaer og ledere står parat til å være med ut for å fange Pokémon-figurer?

Å bli mamma eller pappa må være den viktigste og vanskeligste jobben man får i løpet av et liv. Jeg har forståelse for at ønsket om å «få det til» gjør at et enkelt googlesøk fort kan resultere i at man vikler seg inn i et edderkoppnett av tips, råd og anbefalinger som det virker som at alle forholder seg til. Tilgangen på informasjon er så enorm at det må være vanskelig å klare gi faen.

Jeg tror på betydningen av å lukke mammaforum-fanene iblant. Det som gir meg troen på at jeg skal tørre å bli mamma en dag, er i alle fall de fantastiske mødrene og fedrene jeg kjenner som har funnet en slags balanse.

De som serverer hjemmelaget avokadomos og torsk én dag, men som også kan fortelle at prosessert babymat står på menyen den neste.

Moren som etter en lang arbeidsdag ikke orker å være med på «gjemsel» selv om hun vet at selvhjelpsbøkene sier at hun bør.

Faren som tør å si at babyens føtter kommer til å utvikle seg helt fint uten ergonomiske tøfler.

Jeg snakker om mødre og fedre som har funnet en middelvei mellom disiplin og forståelse, og som vet at det ligger mye kjærlighet i tydelige grenser og absolutte nei.

Noe vi ikke hører så mye om når det kommer til oppdragelse, er viktigheten av å gjøre feil. I Nelviks nye serie poengterer faktisk psykolog Aksel Sinding at det er mer utviklingsfremmende for barn at foreldre gjør 70 prosent feil og reparerer halvparten av gangene med en unnskyldning, enn at foreldre gjør ting 70 prosent riktig. Barn lærer mye av å bli misforstått.

Det er en tilnærming jeg kan like. Jeg tror nemlig at barna våre ender opp som empatiske, tolerante og forståelsesfulle hvis de får se spekteret av hvem vi er. Jeg tror de tåler ganske mye, så lenge de vet at den uforbeholdne kjærligheten til dem ligger i bånn.

Vi må ut av edderkoppnettet og se at andre feiler. Jeg tror på en oppdragelse der det er avokadomos og torsk den ene dagen og prosessert babymat den neste. Det er vel den berømte balansen det handler om.

Det komiske er at jeg er en del av maskineriet som gir alle disse reglene og rådene. Jeg jobber som journalist og vet at vi tjener penger på å dyrke foreldres usikkerhet. Akkurat slik som produsentene av de ergonomiske tøflene gjør.

Jeg er imponert over alle. Dere får meg til å tro at jeg også skal klare det en dag.

Kommentarer til denne saken