Statsforvalteren i Innlandet er i disse dager i ferd med å igangsette hogst av barskogen innenfor Skjellingshovde naturreservat. Planen er å fjerne de fremmede treslagene fjelledelgran og sibirsk edelgran som ble plantet her på 60-tallet. Det kan stilles spørsmål ved hvorvidt det var fornuftig å innta arealer med fremmede treslag i naturreservatet for deretter å fjerne dem.

Hogsten vil bidra til å forringe områdets kvaliteter som turområde samtidig som kulturhistoriske verdier går tapt. Plantingen dekker et såpass stort område at det setter et sterkt preg på landskapet. Mange vil mene at fjelledelgrana også beriker dette. Det er dessuten et særdeles dårlig klimatiltak, fordi skogen er i en aldersfase hvor den binder mye CO2 og vil fortsette med det om den får stå.

Kommunen som skogbruksmyndighet ville ikke tillatt etablering av en slik planting i dag, men har foreslått å bevare fjelledelgrana til den er hogstmoden fordi plantingen representerer et sentralt element i et kulturhistorisk landskap, samtidig som plantingen fremstår som estetisk vellykket i et landskapsperspektiv. Landskapsvirkningen ved å snauhogge skogen på toppen av Skjellingshovde blir grell. En slik hogst ville bryte med standardene for et bærekraftig skogbruk (PEFC) fordi størrelsen og utformingen av hogstflater skal søkes tilpasset landskapets former og linjer.

Å «skalpere» et toppområde regnes ikke som bra. Her er det også begrenset med bartrær som kan bidra til naturlig gjenvekst og det blir sjeldent modent granfrø for naturlig foryngelse i denne høyden over havet. Derfor vil det snauhogde arealet etter hvert dekkes med lauvkratt og lauvskog. Med dette reduseres også attraktiviteten av området som turområde. Det er trist fordi branntårnet og utsikten fra Skjellingshovde er et yndet turmål for mange. I løpet av noen hundreår vil grana naturlig kle landskapet igjen.

På flere av de større skogeiendommene på Fluberg Vestås var det idealister som drev utviklingen fremover og var sterke talsmenn for mekanisering av næringen. En slik idealist var Ola Nordraak, farfar til dagens eier. Han sørget blant annet for å innføre felleshusholdning med ansatt kokk for skogsarbeiderne sine. Dette var et vitenskapelig fundert tiltak med støtte i undersøkelser av skogsarbeidernes ernærings- og boligforhold. Et kulturhistorisk vitnesbyrd om dette lokalt, er skogshusværet Vestheim ved Grevsjøen. Det ble også opprettet fast telefonlinje fra gården Nordraak til viktige knutepunkter på Veståsen, som for eksempel Vestheim og brannvakttårnet.

I modernismens ånd ble det etter krigen også eksperimentert med planting av fremmede treslag, men disse var stort sett mislykket. Fjelledelgrana på Skjellingshovde er et unntak ettersom tilveksten er vesentlig høyere enn stedegen gran og fordi plantingen har vist seg sterk mot snøbrekk. Denne tidsperioden som i ettertid kalles skogbrukets «gullalder» falt sammen med den idéhistoriske epoken «modernismen», og var sterkt preget av den.

At Staten går inn og fjerner fjelledelgrana oppfattes lokalt også som en fornærmelse mot lokale skogbrukstradisjoner.

Skogbruksnæringen har gjennom de siste 150 år satt sterkt preg på kulturlandskapet i Søndre Land. Riksantikvaren utarbeider et landsomfattende register med «Kulturhistoriske landskap av nasjonal interesse» - (KULA). Her er det sendt på høring et område som omfatter store deler av bebyggelsen og landskapene på begge sider av Randsfjorden, samt Lomsjøvassdraget frem til Selsjøen og Grevsjøen på Veståsen. Registreringen stadfester skogbruket som en helt sentral driver for utviklingen av kulturlandskapet over tid. KULA–status kan bidra til å fremme identitet og stolthet i bygdesamfunnet.

Kommunen har i mange år arrangert bygdefestivalen «Tid for tømmer». Formålet med festivalen er å fremme identitet, historisk bevissthet og fellesskap i Søndre Land der skogbruk historisk har skapt store verdier, men også skillelinjer og store forskjeller. Festivalen skal bidra til å styrke forutsetninger for bo-attraktivitet og næringsutvikling, særlig knyttet til skogbruk.

Det burde være mulig å se vern av natur, kulturhistorie og landskapshensyn i sammenheng og finne løsninger på interessekonfliktene som tilsynelatende ligger mellom klassisk naturvern og kulturvern. Kanskje hadde det vært mulig at Statsforvalterens miljøvernavdeling tok «time-out» og satt seg ned sammen med lokal forvaltning for å finne frem til løsninger som også har større lokal forankring.