Kvernet av NAV – til ingen nytte

STRESS: – NAVs systemtroskap gå ut over pasientene, de stresses. Pasientene, i særdeleshet de med psykisk lidelse, tåler stress dårlig, skriver psykiateren.

STRESS: – NAVs systemtroskap gå ut over pasientene, de stresses. Pasientene, i særdeleshet de med psykisk lidelse, tåler stress dårlig, skriver psykiateren. Foto:

Av
DEL

MeningerSe for deg følgende situasjon: du er midt i tyveårene, har hatt alvorlig bipolar lidelse siden tenårene. Den pågående depresjonen har vart i to år, men er endelig over, etter at du har gjennomført nok en innleggelse i psykiatrisk avdeling med elektrostimulerende behandling. Endelig! Tilnærmet frisk av den ødeleggende depresjonen, men med den varige sårbarheten på slep.

Like etterpå får du beskjed fra NAV om at du ikke kan søke uføretrygd, du må gjennomføre enda en periode med arbeidsutprøving for at det kan fastslås om du har såkalt restarbeidsevne. Bekymringen og stressfølelsen oversvømmer deg umiddelbart. Den du vet er så farlig, for den kan igangsette en ny depresjon, nå når du endelig var ute av den forrige.

Historien er sann og jeg har fått tillatelse til å gjengi den. Den omhandler en av de pasientene jeg har hatt behandlingsansvar for gjennom de siste ti årene. Ei tapper kvinne. En redelig samfunnsborger. Ei som er så uheldig at hun har fått en alvorlig psykisk lidelse. I hennes, og i mange andres liv, er det et felles trekk som roper mot meg gjennom behandlingsforløpet: behovet for å få ned stressfaktorene, alt det som utløser og vedlikeholder sykdomsepisoder. Det er påkrevd, at jeg som behandler veileder pasientene til et liv med lavt stressnivå. Men hva hjelper det hvis NAVs måte å jobbe på sender stressnivået rett til himmels?

Gjennom mine 30 år som lege, har jeg fulgt med i de endringene som har skjedd i helse- og sosialvesenet. Mye er bra, men ikke alt. Jeg er bekymret for fremveksten av systemtroskap på bekostning av bruk av faglig skjønn. Problemet omfatter flere arenaer hvor byråkratisering, oppdeling i store enheter langt unna pasientene, har vokst fram. Akkurat nå er det NAV jeg undrer meg over.

NAV har vært gjennom sine omorganiseringer. De er sentralisert. Slik det ser ut for meg som lege, holder de seg nå strikt til sitt System, for eksempel rekkefølgen i hvordan pasientene kan søke om ytelser. Som eksemplet over viser, kan denne systemtroskapen gå ut over pasientene, de stresses. Pasientene, i særdeleshet de med psykisk lidelse, tåler stress dårlig. For meg som behandler, blir det et stort paradoks at pasientene stresses med etterfølgende høy sykdomstilbøyelighet – uten at jeg klarer å se at det er nødvendig? For det ender som regel med uføretrygd, til slutt, likevel.

Vi leger tar gjerne ikke feil, hvis vi ser at uføretrygd er det rette for våre pasienter. Vi er gode til å lage prognoser, det gjelder i særdeleshet fastleger som kjenner pasientene godt. Hvorfor ikke høre mer på de faglige rådene? Da kunne tidsforløpene kortes ned, ting gjøres smidigere, og pasientene ville få bedre livskvalitet.

Hvem har bestemt at det skal være slik? Hvilke politikere kan stå inne for at NAV-systemet i praksis har utviklet seg i en rigid, systemtro retning som gir økt sykelighet på grunn av økt stress? Det er ikke sikkert at noen har bestemt det. Likevel må noen bestemme seg for å kartlegge om min og mange andres erfaring stemmer – og gjøre noe med saken. Vi må gjenvinne rommet for, og verdien av, godt, gammeldags faglig skjønn fra de behandlerne som kjenner pasienten godt. De faglige vurderingene er gull verd. Faglighet vil kunne foredle og myke opp NAV-prosedyrenes rigide form, slik at velferdsstatens ide om å ivareta alle syke på best mulig måte oppfylles bedre. Vi snakker om en vinn-vinn situasjon!

Hva skjedde med min pasient? Vi kan kalle henne Lisa. Hun sa fra til saksbehandleren på NAV at det var livsfarlig for henne å stresse. Hun mente ordet «livsfarlig» bokstavelig, for hennes depresjoner ble så tunge, at hun var i fare for å bli suicidal. Saksbehandleren kunne ikke gjøre noe, hun hadde i praksis ingen makt. Systemet skulle følges. Hun hadde snakket med noen oppover i systemet, men svaret var: «Følg vanlig rutine!» Jeg snakket med Lisa og skrev erklæring. I tillegg ringte jeg rådgivende lege på NAV sentralt. Det var vanskelig å få tak i vedkommende. Men til slutt lyktes jeg og la min faglige tyngde på bordet. Det gikk til slutt. Lisa fikk uføretrygd, uten å følge Systemet til punkt og prikke. Etterpå har hun vært stabil, lite deprimert. Hun sier selv, at det var avgjørende å slippe usikkerheten knyttet til fremtidig inntekt.

Det skulle ikke være nødvendig å måtte bruke så mye krefter for å nå fram. Denne sykehistorien var så opplagt som den kunne bli. De faglige argumentene var overveldende. Likevel gikk systemtroskapen foran fagligheten. Dette eksemplet og mange andre peker på behovet for endring. Det må jobbes for at NAV-systemet blir vennligere, smidigere og preges av behandlernes faglige innspill. Vi trenger det, alle sammen.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags