Gå til sidens hovedinnhold

Kvalitet på sykehus

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det kommer innlegg om hvor mye bedre alt skal bli med nytt sykehus. Tror mange at legene primært arbeider i små lokale grupper, og at kvaliteten er svært avhengig av gruppestørrelsen? Ofte lurer jeg på om innleggene er bygd på erfaringer, medisinsk kompetanse eller bare er en gjentagelse av synspunkt fra SI/HSØ.

Undertegnende har god erfaring med dagens sykehus i Lillehammer, og andre har sikkert tilsvarende positive inntrykk av andre sykehus på Innlandet. Jeg har hatt anledning til å se hvordan legene arbeider for å hjelpe pasienter med krevende sykdommer, og hvordan sykehusene samarbeider med forskningsmiljøer/laboratorier over store deler av verden. Min forståelse er at leger med høy kompetanse, gode samarbeidsevner og tilgang til nasjonale/internasjonale nettverk er viktigere enn gruppestørrelsen.

Jeg hadde en spesiell kreftform, og kunne da studere hvordan det ble arbeidet for å gi meg den beste behandlingen når legene var avhengige av internasjonal kompetanse. Det kunne ikke vært bedre behandling om bygget hadde vært nytt og teamet hadde vært større. I denne sammenhengen la jeg også merke til at en overlege hadde ansvar for de mest krevende pasienttilfellene ved sykehuset, og hvordan han deltok i møter med andre nasjonale sykehus for å stille diagnoser.

Alle har ikke like moderne utstyr for analyse, men mye blir løst ved godt samarbeid. Dette erfarte vi da vår datter fikk brystkreft. Det viste seg at dette var en form som skyldtes at hormoner festet seg i kroppen og ga kreft. Dette ble avdekket av et laboratorium i Belgia/Nederland som fikk prøver fra Lillehammer. De lå fremst i forskning på dette området, og hadde gode muligheter til analyse. Vår datter ble medisinert slik at kreften ikke kommer tilbake på nye steder i kroppen.

For å brette ut hele den medisinske situasjonen i vår familie, kan jeg legge til at min kone lider av en sykdom knyttet til immunforsvaret som heter Adult Stills Syndrom. Dette gikk bra takket være overføring til en spesialistgruppe ved Rikshospitalet. Hun frykter at en ny modell med «hovedsykehus» kan gi for høye tanker om egen kompetanse, og bli et hinder på veien mot toppekspertisen ved Universitetssykehusene for pasienter med spesielt krevende diagnoser. Jeg kan legge til at vi alle nå har det helsemessig bra takket være topp arbeid ved sykehuset i Lillehammer.

Dette er skrevet for å skape motvekt mot de som tror at alt nytt og stort er mye bedre. Min erfaring er at best mulig rekruttering og langsiktig utvikling av faglige nettverk er det viktigste, og rekrutteringen er klart best til sykehus i attraktive byer. Dette må bli hovedmomentet fremover. Tvilsomt om ett nytt sykehus uten status som universitetssykehus skal ha mye bedre medisinsk kvalitet enn det blir ved å satse videre på etablerte nettverk som er bygd møysommelig opp over lang tid ved dagens bysykehus.

Ut fra mine erfaringer det også vanskelig å forstå argumentet om høy dødelighet ved sykehusene på Innlandet. Jeg har ikke sett underlaget for påstanden, men ser det kan være mange grunner til høyere dødelighet. Det kan skyldes at Innlandet har en eldre befolkning og lengre reisetiden fram til sykehusene enn landsgjennomsnittet. Ellers har jeg selv opplevd at en av mine tidligere kamerater fikk lov til å dø på sykehuset, selv om han etter standard retningslinjer skulle vært sendt hjem eller overført til kommunen for å dø der. Kanskje tallene er påvirket av at noen fortsatt er for opptatt av omsorg og verdighet.

Kommentarer til denne saken